Jeg har ikke noe imot dumme jenter på film. Jeg har sagt og skrevet det før. Jeg vil at jenter skal ha samme spillerom på lerretet som guttene har. Får de det i «Utdrikningsslaget»? Nei.
Regan (Kirsten Dunst) har gjort alt riktig. Hun har tatt utdannelse. Hun spiser riktig, jobber med kreftsyke barn og dater en medisinstudent. Så fortjener hun ikke da å bli den første av venninnene som blir gift?
Åpenbart ikke. For der, rett foran henne, sitter Becky (Rebel Wilson). Svær og tjukk bestiller hun osteburger, pommes frites og dessert. Tar gjerne også baconet og osten radmagre Regan har valgt bort fra salaten. Forteller at hun skal stå brud. Den utkårede er attpåtil vellykket og kjekk. Tilkall brudepikene!
Herrefred. Denne gjentatte, forslitte, forterpede ideen om at ekteskap er kvinners høyeste ønske.
Fjorårets beslektede og supervittige «Bridesmaids» hadde også som premiss at jenter drømmer om romantisk bryllup. Samtidig viste den en fandenivoldsk vilje til å ta rotta på bryllupshysteriets mange bisarre utslag. Og dro dessuten den obligatoriske tjukke jenten opp av hatten som noe mer enn en tragisk, aseksuell figur.
«Utdrikningsslaget» har stoff i seg til å gjøre noe av det samme, med en enda mørkere brodd. Men i stedet for å harselere med bokstavelig talt innsnevrende kvinneroller, bidrar filmen selv til å snevre inn kvinnenes handlingsrom.
Herregud. Disse grovt tegnede, klisjèbefengte kategorienejenter deles inn i.
Bitterfitten Regan. Stram og infam himler hun med øynene bak Beckys rygg, og utfører sine plikter som forlover utelukkende for å innkassere enda en selvrettferdig stjerne i sin egen bok.
Dophuet Gena (Lizzy Caplan). Promiskuøs og bitende sarkastisk.
Surrehodet Katie (Isla Fisher). Dum som et brød, men med pene pupper.
Og så bruden. Ha ha, hun er så feit at to av brudepikene får plass i brudekjolen, samtidig, skratter den, ondsinnet, men ikke på noen frigjørende måte.
Jeg skjønner ikke hva som er så festlig med tjukke folk. Jeg skjønner ikke hvor denne filmen vil. Den er velspilt, ja. Som kategorier er jentene svært godt observert. Den drysser ut enlinjere og kynismer, og er slik sett underholdende.
Men det er noe krampaktig over kynismen. Og det er et stort hull der klangbunnen for det ondskapsfullt infame skulle vært. Filmen mangler det smarte blikket som gjorde «Bridesmaids» morsom, og Mavis i «Young Adult» interessant midt i sin kyniske taktløshet.
Disse brudepikene mangler et indre liv. Den mørke sårheten regissør og manusforfatter Leslye Headland nok har prøvd å putte inn, kommer ikke til overflaten. Det finnes knapt noe ordentlig vennskap å få øye på. Alt drukner i bitching og misunnelse og selvopptatthet og party party og en revnet brudekjole og revnende likegyldighet.