«Liv & Ingmar» bringer ikke frem noe oppsiktsvekkende nytt om Liv Ullmann og Ingmar Bergman, dersom noen hadde ventet det. Mest av alt er dokumentaren et portrett av to store kunstnere og deres betydning for hverandre, og det er tre ting som fascinerer ved den:
Skildringen av hvordan et kjærlighetsforhold kan utvikle seg fra intens forelskelse via stormende, smertefullt samliv og brudd til livsvarig, dypt vennskap.
Påvisningen av hvordan forholdet mellom Ullmann og Bergman nedfelte seg i filmene hans og — i hvert fall i ett tilfelle - påvirket regien.
Pluss de mange filmklippene, der man påminnes hvilket intenst kameranærvær den unge Liv Ullmanns ansikt var i besittelse av.
Filmen er en lang Liv Ullmann-monolog, sortert etter kapitlene kjærlighet, ensomhet, raseri, lengsel og vennskap, billedlagt med arkivmateriale, filmklipp og et nåtidsplan vekslende mellom et ikke identifisert norsk kystlandskap og den svenske øyen Fårõ, der Bergman bygget hus til seg og Ullmann, og ble boende resten av sitt liv.
Ullmann legger ikke skjul på noe. Hun forteller om følelsen av fangenskap som raskt oppsto i samlivet og ensomheten på Fårõ, der Bergman — da i slutten av 40-årene - fant arbeidsro, mens hun - ennå ikke fylt 30 - lengtet etter liv rundt seg, og selskap. Hun forteller om oppslitende krangling.
Her finnes rørende øyeblikk, som når Ullmann forteller om den intense forelskelsen som oppsto under innspillingen av «Persona», og hele den modne skikkelsen brått bærer preg av erindringen om den ungdommelige lykken.
Eller når hun uforvarende finner en lapp hun mange, mange år senere skrev til ham. Han har gjemt den bak buksesmekken på en liten teddybjørn.
Den indiske regissøren Dheeraj Akolkar etterstreber en lavmælt, dvelende tone. Men poesien blir noen ganger overtydelig og noe selvforelsket, og filmen tenderer til å bli en smule stillestående, på grensen til kjedelig, og også en anelse svulmende i sin følsomhet.