Hva hvis ekteskapet ikke lenger byr på noe å se frem til?
Den dypt nedslående tanken synes å ha sneket seg inn på Kay (Meryl Streep) over tid.
Hun har vært gift med Arnold (Tommy Lee Jones) i 31 år.
De sover på hvert sitt rom. Hun serverer ham egg og bacon hver morgen. Han spiser taust, med nesen nedi avisen.
Hver kveld sovner han foran fjernsynets golfprogram.
Intimiteten, fysisk og psykisk, er borte.
Er det mulig å blåse liv i gamle glør?
Kay er i hvert fall villig til å prøve. For egne sparepenger bestiller hun en ukes intensiv parterapi hos en ekteskapsguru (Steve Carrell) i Great Hopes Springs i romantiske Maine. Meget motstridende blir Arnold med.
Den velspilte, hjerteskjærende åpningsscenen lover mer enn filmen som helhet makter å holde. Manusforfatter Vanessa Taylor er ingen Bergman, «Hope Springs» er ikke «Scener fra et ekteskap», akkurat. Filmen er særdeles amerikansk, nokså polert og svært konvensjonell rent filmatisk.
Innenfor de rammene har den en likevel rekke sympatiske sider.
Å se en såpass nedpå film om to vanlige, godt voksne mennesker er fint i seg selv. Enda finere er det at filmen i stor grad fokuserer på hennes seksuelle lengsler og frustrasjon. Her er det han som «har vondt i hodet».
Filmen dukker ned i noen såre, velkjente og derfor gjenkjennelige felt for mange som har levd lenge sammen og kjent på rutinenes åk.
Som det å ikke lenger kjenne seg erotisk attraktiv. Ikke føle seg sett. Ha kjørt seg fast i mønstre det er krevende å løsne opp i.
Kay og Arnolds parterapi – både i og utenfor terapirommet – skildres ømt, rørende og vittig. Uten Taylor og «The Devil Wears Prada»-regissør David Frankels evne til å forene humor og alvor, kunne filmen fort blitt en platt og patetisk affære. Den ville også vært enda mer av en lettvekter, hadde det ikke vært for tungvekterne Streep og Jones.
Streep bruker hele sitt rike spekter, fra komisk timing til følsomt drama.
Jones er et noe mer overraskende valg i rollen som den overflatisk sett gretne, gamle gubben. Etter første runde i parterapeutens sofa, skulle man tro det måtte boksåpner til, for å få hull på ham. Hvordan Jones gradvis lar det sive ut en annen versjon av mannen, er nydelig skuespillerkunst.
«Hope Springs» er ingen film for de veldig unge, og de ekstremt kyniske.
Men for de godt voksne og litt ekteskapelig slitne av oss, kan den ha en aldri så liten parterapeutisk effekt. Det var nok også hensikten.