Noe var råttent i Danmarkpå Hamlets tid. Og tilstanden var ikke nødvendigvis bedre på 1700-tallet, da landet sosialt og politisk lå langt tilbake for et Europa som hadde begynt å ta innover seg flere av Opplysningstidens ideer.
Neppe tilfeldig derfor, om enn neppe historisk korrekt, at manusforfatterne lar Christian VII og Johann Friedrich Struensee finne hverandre via et knippe Shakespeare-sitater.
Historikerne menerChristian VII muligens var schizofren. Filmen lar diagnosen stå åpen. Mikkel Følsgaard spiller ham som en åpenbart syk, infantil og utagerende mann med hang til horer og skuespill, en konge uten reell makt og styringsvilje.
Christian VII var ikke fylt 17 år da han besteg kronen. Like etterpå giftet han seg med sin britiske kusine, 15 år gamle Caroline Mathilde.
Historien om kongen,dronningen og Struensee – som etter hvert ble hennes elsker og far til datteren Louise Augusta – er kjent historisk stoff. Særlig i Danmark, men også i Norge – ikke minst takket være Per Olof Enquists suksessroman «Livlegens besøk» (1999).
"En kongelig affære" kunne langt på vei vært basert på Enquists roman. Men filmskaperne fikk aldri rettighetene til den, og brukte i stedet Bodil Steensen-Leths «Prinsesse af blodet».
Filmen tar åpenbartflere kunstneriske friheter, og danske historikere har skrevet sine spaltemeter om historieforfalskning – jf. den norske «Kon-Tiki»-debatten.
Men fra en legmanns ståsted blir den danske diskusjonen mest spissfindigheter.
Som fortelling nærmest roper historien på filmatisering, proppet som den er med erotikk og politikk, ideer som brytes mot hverandre, intriger og renkespill.
Som modernefortelling tjener også filmen på de valgene som er gjort. Mer enn å være «seg selv», blir navngitte, historiske personer representanter for en tenkning, et system og en tidsånd. I den sammenhengen gjøres Struensee til en heltemodig forkjemper for fremskrittet, en foregangsmann som var for tidlig ute med sine reformer.
Men bildet av ham er ikke entydig. Mads Mikkelsens tolkning antyder også en kalkulerende strateg som vet å utnytte kong Christians svakheter til egen fordel. Om enn ikke for personlig vinning, så for å få makt og innflytelse.
Det taler ogsåtil filmens fordel at den vektlegger den intellektuelle kontakten mellom Struensee og Caroline Mathilde. Spilt av en svært tilstedeværende og uttrykksfull Alicia Vikander, fremstilles dronningen som et lesende menneske, åpen for nye ideer, men «innbakt i skjebnen», for å låne Struensees ord.
Han, den radikale opplysningspolitikeren og hun, det spørrende mennesket, møtes i felles interesse for litteratur, særlig skriftene til tenkere som Voltaire og Rousseau. Samtalene deres kommer først, deretter den erotiske tiltrekningen.
Derimot lugger detlitt rent språklig, her og der. Begrepet onani ble angivelig første gang brukt litterært i 1712, så i 1760, men hadde rundt 1770 neppe funnet veien inn i dagligtalen ved hoffet i et land som fremdeles opererte med sensur av skrifter. Et uttrykk som «soper» ble nok heller ikke brukt.
Men som helhet er «En kongelig affære» et tiltalende, elegant og intenst kostymedrama fra en historisk epoke som fikk vidtrekkende betydning for den sosiale og politiske utviklingen i Danmark.