Gravid kjæreste. Rekkehus. Dress, matpakke og kjedelig jobb. Henrik (35) må, men vil ikke. Eller snarere; han vet ikke hvordan han skal gjøre det. «Mer eller mindre mann» vant hovedprisen for beste film ved den prestisjetunge, tsjekkiske festivalen Karlovy Vary. I tillegg vant Henrik Rafaelsen prisen for beste mannlige skuespiller. Det siste er særdeles fortjent.
Rafaelsen tegner et nakent, sårt og utleverende portrett av en på mange måter uspiselig guttemann.
— Klarer du å danse uten ironi? spør kjæresten Tone i en lekende pause mellom utpakkingen i den nyinnflyttede leiligheten.
Det klarer han jo ikke. Slik han heller ikke klarer å fungere uten et tjukt belegg av tull. Ut av kjeften hans renner strømmer av kødd og vås. Bak den konstante vitsingen, skjuler seg en relasjonsmessig impotent fyr, språkløs når han må tre ut av rollen som moromann.
Rundt ham fester kompisene som om de fortsatt var russ. I dusjen etter squashen er ikke særlig mye forandret siden ungdomsskolen. Tonen er kuk og buser stukket opp i andres tryner.
Neppe tilfeldig, derfor, at det er Disneys glansede billed— og lydutgave av «Peter Pan» han sitter og tisser i, når forlagsfesten i heimen blir uutholdelig.
Rafaelsen er god, men sannelig er Janne Heltberg Haarseth god som Tone, også. Hennes evig smilende tålmodighet med Henrik er langt på vei en tålmodighetsprøve for tilskueren. Men bildet Haarseth tegner av Tone, er tydelig og sterkt. Tone vil være ei kul, leken dame. Men hun vil være voksen, også. Hun trenger et voksent menneske ved sin side. Hun er gravid, hun er kvalm. Det går en grense et sted. Både for Tone og Henrik.
Martin Lund skaper noen visuelt slående, til dels originale bilder av Henriks frustrerte ferd inn i et uønsket voksenliv. Mest originalt og talende er hans aggressive hundetøffel-puling på sofaen hjemme hos mor.
Som komedie er «Mer eller mindre mann» ganske helsvart. Det man ler av, er egentlig så sørgelig at man kunne grine.
Som generasjonsportrett er filmen presis og spisset, men kanskje litt bakpå, tematisk. Henrik og hans like har vært gjenstand for mange bøker og filmer de siste årene. Dette er fremfor noen Judd Apatows domene. Lunds pre er at han i stedet for å dyrke tilstanden, gir den en saftig kilevink. Å så konsekvent skildre en så usympatisk mann, er også et modig grep fra Lunds side. Innimellom ble jeg så lei av fyren, at jeg fikk vondt i magen. At han på ett eller annet nivå likevel engasjerer og vekker en slags motvillig sympati, skyldes utelukkende Rafaelsens briljante tolkning.
Filmen taper litt temperament mot slutten, og feiger en smule ut i sin avsluttende konfrontasjon. Men sluttbildet er både talende og åpent.
Filmskaperne skal også ha takk for filmplakaten, som må være en av norsk filmhistories frekkeste og mest presise.