Ingen som så «Jason Bournes Ultimatum», glemmer den nervepirrende katt-og-mus-sekvensen fra Londons Waterloo Station. Et utall ulike actionfilmer og mange kopieringsforsøk senere, står den tilbake som sjangerens kanskje mest svettefrembringende, geniale bruk av CIAs overvåkingssystemer.
"The Bourne Legacy" prøver ikke engang å gjenta suksessen, selv om avanserte overvåkingssystemer også her er til stede og i bruk i et slikt omfang at selv den mest naive risikerer å bli paranoid.
Inspirert av Robert Ludlums bøker om spesialagent Jason Bourne – og av den kommersielle suksessen til Dough Liman og Paul Greengrass' filmer – har manusforfatter og regissør Tony Gilroy skapt en helt ny skikkelse.
Aaron Cross mangler ikke minne, som Bourne, han går på medisiner. Hvorfor vet vi lenge ikke. Heller ikke hvor avhengig han er av dem.
Det vi vet, er at skuddermudder foregår på høyt nivå i organisasjoner som ikke alltid er like lette å identifisere. Vi får vite at Bourne fortsatt er der ute, et sted. Og selv om jeg ikke har helt klart for meg hvor i dette landskapet spesialprogrammet Eric Byer (Edward Norton) leder hører hjemme, ser jeg på ham at det de driver med, neppe gjør seg så godt i offentligheten.
Som Cross gjør Jeremy Renner en tvers gjennom hederlig jobb.
Problemet ligger ikke der. Det ligger mer i at filmen aldri får den intense pulsen og nerven som særlig Greengrass manet frem i sine Bourne-filmer. I dem gikk godt filmatisk håndverk og Jason Bournes iskalde sinne opp i en høyere enhet.
Denne gangen tar spenningen aldri helt tak. Fortellingen bygges opp litt for omstendelig. Plottmessig er det hele ganske forvirrende. Dermed mister også de overordnede ideene sin slagkraft.
Filmen er dessuten for lang, og toppes med en nærmest endeløs og kaotisk forfølgelsesscene i Manila.
Slutten mer enn antyder en oppfølger, og besegler mistanken om at filmskaperne mest av alt er ute etter å melke et konsept.
Men skal gåten Aaron Cross bli like vellykket som gåten Jason Bourne, må filmskaperne stramme skruen atskillige hakk og i større grad tydeliggjøre det menneskelige i skikkelsen Cross og det skitne, militærpolitiske spillet.