Venninneforhold kan ha en mørk, mørk bakside, lokalisert et sted mellom intriger, løgn og sjalusi. Utspekulerte utfrysningsmetoder, manipulering og mobbing er gjerne en del av pakken.
Men ingen ting er svart-hvitt, noe regissør Mélanie Laurent nærmest konkretiserer når hun lar det ligge en særegen gråtone over store deler av en film som, særlig i begynnelsen, har påtakelige likhetstrekk med Abdellatif Kechiches mesterlige «Blå er den varmeste fargen». «Pust» er langt mindre eksplisitt når det kommer til kjærlighet, men antyder at følelsene Charlene nærer for Sarah kan handle om mer enn bare vennskap.
Charlene, kalt Charlie, er en noe innesluttet, astmatisk 17-åring, preget av foreldrenes pågående skilsmisse.
Full av selvtillit og sensuell sjarm feier nykommeren Sarah inn i klasserommet. Hun imponerer småbyungdommen med eksotiske fortellinger om sin egen bakgrunn, og suger Charlie til seg i et fellesskap som fort blir tett og tilsynelatende varmt.
Vi aner at Sarah har en manipulerende og upålitelig side, og etter en stund oppdager også Charlie sannheten om venninnen. Maktforholdet forrykkes, eller hales og dras i, og det som var et varmt vennskap utvikler seg til en kald krig.
«Pust» baserer seg på en roman av Anne-Sophie Brasme, som var 16 år da hun skrev den. Laurents filmatisering fascinerer av flere grunner.
Den skildrer presist og troverdig hvordan besettelse rammer og slår ut på godt og vondt. Like troverdig og presis er den i fremvisningen av manipulatorens psyke og mer eller mindre spissfindige metoder, uten å gjøre Sarah til et udelt usympatisk vesen. Dessuten er den flott å se på. Tonen er alt overveiende kjølig og distansert, likevel går filmen tett på, tidvis atmosfærisk og stilsikkert, særlig i en lang takning der Charlie usett følger etter Sarah hjem og kamera ledsager henne fra rom til rom i en sentral og urovekkende scene. Handlingsmessig bygger den seg langsomt opp, uten den store spenningen, mer med en stigende uro, for å nærme seg et uunngåelig klimaks.
De to unge talentene Lou de Laâge (Sarah) og Josephine Japy (Charlie) utfyller hverandre både som typer og i spillestil. Begge leverer eminent skuespill, og får på subtilt vis frem motsetningene og likhetene mellom de sammensatte figurene de spiller.
Sarah, som skjuler seg og sin bakgrunn ved hele tiden å gjøre seg til sentrum for alles oppmerksomhet. Charlie, som skjuler en storm av følelser under den tilknappede overflaten.