I essaysamlingen «Samtidsruiner» er Harastølen i Luster ett av stedene forfatter Marit Eikemo besøker. Hun skriver: «Herregud for en veg! Den er i så dårlig stand at eg blir redd for bilen, og eg sender ei takk til Gud for firhjulstrekkarane. «
I Pål Øies film kommer en gruppe kontraktsarbeidere til det gamle, isolerte sanatoriet i Luster via helikopter. De skal gjennomgå bygningsmassen og levere en saneringsrapport. Snart erfarer de at den massive bygningen synes å leve sitt eget liv. Eller er det slik at noen fortsatt lever livet sitt der?
Eikemo skriver mest om Harastølen på 90-tallet, da det ble flyktningmottak for 45 bosniere som til slutt ikke orket å være der, og gjorde opprør.
Også det kapittelet i stedets historie kunne blitt film, om enn ganske annerledes enn Øies. Han nevner det ikke; han nevner heller ikke Harastølen ved navn, men filmen tar opp i seg deler av stedets forhistorie, først som tuberkulosesanatorium, senere som psykiatrisk sykehus. Slik sett er Harastølen også i Øies film en samtidsruin, et sted med en fortid som fortsatt lever i vegger og værelser.
Filmskaperen utnytter den romlige uhyggen mer effektivt enn den historiske. Om sistnevnte skal og må minst mulig røpes, men både historie og effektbruk lider under overforbruk av ideer og elementer. Ingen av dem er originale, Øie og medmanusforfatter Kjersti Rasmussen forsyner seg rikelig av de fleste redskapene i skrekkfilmverktøykassen, og vegrer seg mot å kverke noen darlings. Det gir en lett gjenkjennelig grøsser som er både underfortalt og overlesset. Underfortalt fordi noen tråder og figurer henger i løse luften, overlesset fordi filmskaperne er mer opptatt av effekter enn av historiens stringens.
Sammen med en heftig klipp gir det også en visuelt litt forvirrende film som av og til ser riktig lekker ut, men som hopper og spretter ganske abrubt mellom ulike åsted og virkemidler, inkludert «found footage»-aktige opptak fra jaktkameraer som henger rundt omkring. Noen grep, som en ugle som stadig får øyet zoomet inn, virker mer som et umotivert påhitt enn en integrert del av det allerede litt rotete visuelle uttrykket. Ellen Dorrit Petersen, Anders Baasmo Christiansen, Mads Sjøgård Pettersen, Tomas Norström, Renate Reinsve og Baard Owe leverer, særlig Petersen setter alle kluter til. Det er ikke deres feil at litt for mange replikker er i overkant kleine eller at manus blir ganske kantete i støytene.
«Eg frys. Eg blir kaldare for kvart rom eg går inn og ut av. Iskalde institusjonsrom, nokre av dei er malt i ein så irrgrøn farge at eg får angst av å vere der i meir enn to minutter,» skriver Eikemo, og jeg vil tro de fleste av oss ville hatt det slik om vi var henvist til å være mer eller mindre alene i en eller annen fløy av, eller i kjelleren på det 6000 kvadratmeter store bygget. Det gjør at sjangerkonvensjonens krav om at folk skal gjøre dumme ting og bevege seg alene på skumle steder blir enda mer krevende enn vanlig å skrive inn, uten at det blir mer irriterende enn spennende.
Filmen har noen skikkelig blodige scener, men få, om noen, situasjoner der jeg virkelig kvepper eller lengter etter noe å gjemme meg bak.
Ekkelheten er mer subtil, knyttet til historien Øie og Rasmussen dikter frem, tuftet på stedets reelle historie. Den kunne de med fordel gravd både dypere i og gjort psykologisk mer uhyggelig.
Men sluttsekvensen er både original, overraskende og nifs.