«Sorte sjeler» er ikke rå på den måten mafiafilmer flest pleier å være det. I sin skildring av geitebonden Luciano er den rå på en gjennomborende menneskelig og gjenkjennelig måte som ryster mer enn synet av istykkerskutte kropper.
Luicianos yngre brødre jobber for ndranghetaen, den calabriske mafiaen som dominerer europeisk kokainhandel. Han holder dem — eller rettere: geskjeften deres - på en armlengdes avstand, men han har en sønn, Leo, som ikke kan komme fort nok inn i den nære kretsen som omgir onklene. Faren kan bare bivåne det hele, og fabelaktige Fabrizio Ferracane spiller ut Luicianos maktesløshet på en nedstrippet, nesten underspilt måte, alt mens dramaet bygger seg omhyggelig opp mot et uunngåelig klimaks.
Regissør Francesco Munzis stil er så naturalistisk at man nesten kan lukte mennenes etterbarberingsvann, og odørene i den gamle fjell-landsbyen de kommer fra. Landsbyen står til nedfalls. De fleste husene er mer eller mindre i ruiner. I en film som også handler om tidsskifter, om før og nå og hvordan fortiden preger nåtiden, utgjør fjell-landsbyen motsatsen til den nye landsbyen i lavlandet, der hus står halvferdige, som i en motsatt prosess av forfallet på fjellet. Det kan høres overtydelig ut, men tar seg uhyre elegant ut på lerretet, også fordi det visualiserer den konstruksjonen og dekonstruksjonen av allianser og maktforhold som utspiller seg mellom de ulike mafia-grupperingene og familiene.
Munzi har laget en umiskjennelig gangsterfilm. Men han behandler den uhyre velspilte og velregisserte historien med større følsomhet enn det som kjennetegner gangsterfilmer flest, og med større vekt på relasjoner og konstellasjoner. I sin kjerne er dette en tidløs, nesten bibelsk, eller shakespeariansk fortelling om makt og avmakt, der bror står mot bror og far står mot sønn og noen til slutt må bryte voldsspiralen som har ridd familien i generasjoner.