Som ung jente i en bondefamilie i Normandie, har Paula nok å stå i med. Hun deltar i den daglige driften av gården, og selger ost på markedet i helgene.
Så oppdager musikklæreren at hun har et sangtalent så usedvanlig at det kan bringe henne til Paris og prøvesynging for et av landets prestisjekor.
Problemet er at Paula trengs i en familie der far, mor og bror er døve. Hun er deres talerør inn i de hørendes verden. Og kanskje forstår de ikke helt hva sangen betyr for henne?
Helt tilfeldig har døvhet vært sentralt i tre høyst forskjellige filmer de siste to-tre månedene.
«Historien om Marie», også den fransk, og inspirert av den virkelige historien om døvblinde Marie Heurtin, født i 1885, handler om en nonnes arbeid med å lære jenten tegnspråk.
Ukrainske «Stammen» beskriver en voldelig kultur som utvikler seg på en internatskole for døve ungdommer. All dialog i den utekstede filmen skjer på døvespråk.
Og nå, «Familien Bélier», som viser frem en mer vanlig døvekultur, preget av sterkt samhold og en selvbevissthet som blant annet kommer til uttrykk når Paulas mor sier at de, da de etter fødselen oppdaget at datteren var hørende, bestemte seg for å oppdra henne som om hun var døv.
At filmen som visuelt og auditivt medium tiltrekkes av det fysiske og billedskapende døvespråket, og av døvhet som tilstand, overrasker ikke. I «Stammen» ble lyd og kommunikasjon brukt på en langt mer gjennomgående måte enn Eric Lartigau gjør her. Men et par ganger bruker også han lyd med en særegen, formidlende effekt. Først i en skramlende frokostscene, så i en scene der lyden skrus helt av.
«Familien Bélier» er i det hele tatt en film der mer kunstneriske aspekter som foto, lyd og klipp vektlegges mindre enn historien, i dette tilfellet en endefrem og stundom rørende fortalt historie om en spesiell familie og en datters vei mot selvstendighet.
Mens Karin Viards spill som moren kan bli i overkant utagerende og teatralsk innimellom, sørger Louane Emeras Paula for å jorde filmen og gjøre den til et tilforlatelig portrett av en spesiell tid i en ungjentes liv, preget av fysiske forandringer, forelskelse og løsrivelse.
Filmen gjør utstrakt og vakker bruk av Michel Sardous musikk, arrangert både for kor og solister. Sardous viser inngår i den franske chansontradisjonen og er kjent også for et voksent, norsk publikum, blant annet gjennom Wenche Myhres «Vi lever», oversatt til norsk av Dag Frøland.