Velsignet være den lille, ettplans blokkleiligheten min, uten skummelt loft og mystisk kjeller, fri for knirkende dører og veggbygde skap. Uten den hadde jeg neppe våget meg på denne nyinnspillingen av en klassiker som skremte vannet av 80-tallsungdommen. Og da spiller det liten rolle at Gil Kenans versjon viser seg å underholde mer enn den skremmer, og ikke etterlater andre spor enn minnet om et byks eller to i kinosetet.
Kenan følger regissør Tobe Hooper og manusforfatter Steven Spielbergs mal fra 1982, der en familie flytter inn i et forstadshus som er hjemsøkt av rasende, hvileløse sjeler. Forskjellen er at vi siden den gang har fått en haug teknologiske duppeditter å leke oss med, som filmskaperne gjør mer eller mindre fantasifull bruk av.
Hva ingredienser angår, er filmen som en pose smågodt, fylt med et utvalg av det meste sjangeren byr på. Noen gale ekorn og et knippe nifse dukker. Et skummelt tre og to håndfuller med zombieliknende sjeler. Knirk og sprak, lys som blinker, spøkelsesjegere, paranormal tvil og tro.
Paradoksalt nok gjør effektbonanzaen at filmen blir forutsigbar så det holder. Men det veies opp av en god dose selvbevisst humor. Kenan er ingen erfaren regissør, men han har ringreven Sam Raimi med på produsentsiden, og det merkes. Innimellom mistenker jeg at de to er mer ute etter å ha det gøy med kjente klisjeer, enn å skremme vannet av publikum.
Kenan får dessuten god drahjelp fra erfarne Sam Rockwell og Rosemarie DeWitt som mor og far i den uheldige familien, og med Jared Harris som en arrete, maskulin versjon av Lilli Bendriss.
Også familiens tre barn har gode rolletolkere i Saxon Sharbino, Kyle Catlett og Kennedi Clements, der særlig sistnevnte står ut som yngstejenten som havner «på den andre siden». Det gjør 2015-versjonen av «Poltergeist» mer velspilt enn det store grosset i sjangeren.