Liam Neeson har gjort det til en liten spesialitet å spille hardtslående oldboy, gjerne med en familie å beskytte. I «Taken»-serien dreide det seg om kone og datter, i «Run All Night» handler det om sønnens ve og vel.
Der stopper også alle likheter. Jimmy Conlon er ingen eks CIA-agent, han er en utbrent og forsoffen leiemorder med utallige liv på samvittigheten, og en samvittighet deretter.
Sønnen Michael (Joel Kinnaman) vil ikke vite av ham, og lever sitt eget liv som sjåfør, boksetrener og pliktoppfyllende familiemann.
Jimmys eneste venn i verden er hans gamle kompis og forbilde Shawn Maguire (Ed Harris), en Brooklyn-basert mafiaboss som prøver å holde geskjeften ren og ser med misbilligelse på sin egen sønns lugubre bedrifter.
«Run All Night» er med andre ord enda en film som tematiserer fedrenes synder, og der en hardbarket overflate knapt dekker over hvilke sterke bånd vi har å gjøre med. Mellom to voksne menn, og mellom fedre og sønner som har gjort høyst ulike valg. Men shit happens — dette er også en film der mye shit happens. Brått brytes gamle vennskap, og Jimmy må stå opp for Michael; på en måte sønnen misliker sterkt.
Det blir de to mot røkla. Og her innebærer røkla både korrupt politi og nådeløse røvere.
Med grøsseren «Orphan« og actionthrillerne «Unknown» og «Non-stop» har spanske Jaume Collet-Serra markert seg som en stødig håndverker innen mainstream underholdningsfilm. Ingen av dem får deg til å gispe etter luft, verken spenningsmessig eller kunstnerisk. Men han evner å skape de rette stemningene, enten det er grøsserens uggenhet eller frykten for flykrasj i «Non-Stop».
Denne gangen maner han frem et gråskittent New York og arbeiderklasse-Brooklyn, ofte i silende regn, kjemisk fri for glamour, men med effektiv utnyttelse av enkelte bygninger og byens topografi.
Pent plassert i den hardkokte og brutale enden av sjangeren dras velbrukte klisjeer opp av hatten, men gis sin egen vri. Så veldig originalt er ikke det som kommer ut, men Collet-Serra havner heller ikke i den totalt forutsigbare grøften. En biljaktscene utmerker seg på den lekre siden. Mulighetene en gedigen boligblokk byr på utnyttes også godt.
Enkelte raske, panorerende sceneforflytninger kan virke litt krampaktig fiffige, men gir samtidig en særegen effekt og bidrar til bildet som tegnes av New York. Fiffig er også måten en TV-overført hockeykamp vris til en liten metakommentar til den pågående scenen.
Dette er Neeson og Collet-Serras tredje prosjekt i et samarbeid som virker fruktbart. Regissøren nærmest vrenger skuespillerens nye image på vrangen, og spiller samtidig suverent på tryggheten han inngir. Sammen med Neesons karisma og spillestil gir det rollefigurene en egen lød. I «Unknown» kom han ut som terrorist med hukommelsestap, i «Non-Stop» spilte han flyvakt med store pletter på rullebladet.
Denne gangen kan man innvendt at han har holdt seg i utrolig god form til å være så drikkfeldig og nedsegen. Neesons smarte trekk er at han får Jimmy til å se ut som en mann som kan alle triksene og kjører fysisk på autopilot, samtidig som hans mentale indre slår kollbøtte. Ut av denne skvisen skaper han en antihelt som både er ufyselig og interessant, og som gjør filmens underliggende tematisering av synd, anger og tilgivelse troverdig.
Filmen skor seg også godt på samspillet mellom Harris og Neeson, og Neeson og Kinnaman. I førstnevnte konstellasjon tillater den seg å være en tanke emosjonell. I sistnevnte holdes Kinnaman tilbake, rent fysisk, og det kler ham.