Det beste man kan s i om denne filmen er kanskje at den ikke er så ille til å være en Nicholas Sparks-adapsjon. Sparks er en amerikansk forfatter som de siste tyve årene har produsert en serie bøker der kjærlighetshistorier — gjerne på ulike tidsplan - flettes inn i hverandre. Og der det brukes mye regn for melodramatisk effekt.
Oppskriften har tjent ham vel, og bøkene har i tur og orden funnet veien til filmlerretet. Med mulig unntak av den helt akseptable «The Notebook» (2004), er det imidlertid vanskelig å finne noen forsonende ord å si om disse Sparks-filmatiseringene. «Safe Haven» (2013) og fjorårets «The Best of Me» er kanskje de to påminnelsene leseren trenger. Eller kanskje ikke. Disse filmene er jo fort glemt.
«Den lengste reisen« begynner, slik Sparks-romanser gjerne gjør, med at et litt umake par faller for hverandre. Kunsthistoriestudenten Sophia, som spilles av Britt Robertson (tenk en fattigmanns-Jennifer Lawrence), trekkes litt motstrebende med på rodeo av studievenninne. Motvillig fordi hun ikke har tid til å treffe gutter nå, og fordi hele denne cowboykulturen ikke er noe for henne uansett. Men et par Budweisere senere har hun lagt igjen «high brow»-affektene på campus - og faller for odelsgutten Luke (ScottEastwood, sønnen til Clint) som løper fra en illsint okse og rett inn i hjertet hennes.
Deres inkompatible habitus skal imidlertid forfølge dem. Hun drømmer om New York-gallerier og kunst han ikke forstår seg på. Mens han drømmer om å beseire en okse som nesten tok livet av ham et år i forveien.
Senere får historien om Luke og Sophia selskap av parallellfortellingen om Ira og Ruth, et annet umake par, som faller for hverandre under krigen. Når Ira utkommanderes til fronten, og senere vender tilbake med en «Og solen går sin gang»-aktig krigsskade som gjør at han ikke lenger er i stand til å befrukte sin kone, støter forholdet deres på langt større barrierer enn deres ulike fortrolighet med moderne kunst.
Slik skal fortidens hendelser og lærdommer («kjærlighet krever offer«) kaste lys over nåtidsdramaet mellom Luke og Sophia, men det spørs om Sparks og regissør GeorgeTillman Jr. helt lykkes med det. Effekten er snarere den motsatte. Fortidskonfliktene er dypere (ufrivillig barnløshet mot «Jeg har lyst til å fortsette med rodeo selv om mamma og legen min sier nei«) og skuespillerne et par nummer større (Ira spilles av barnebarnet til Charlie Chaplin).
På den måten stilles Luke og Sophia i skyggen.