Alle som husker den lille jenten Hushpuppy i «Beasts from the Southern Wild», får lyst til å styrte på kino for å se Quvenzhane Wallis utfolde seg på lerretet igjen.
Men sannelig greier denne moderniserte utgaven av «Annie» å redusere det lille kraftverket til en skygge av seg selv. Trass det, blir hun et nødvendig halmstrå å klynge seg til for å holde ut dette ubehjelpelige sammensuriet.
Cameron Diaz spiller barnehjemsbestyrer Hannigan, og jeg tror knapt mine egne øyne og ører. Ikke fordi hun er fæl; Hannigan skal være forfyllet og fæl, men Diaz spiller henne full og fæl med så mye skingring og grimaser at det ikke ville passert i en amatørrevy. Ikke engang som parodi.
Nyversjonen av Oliver Warbucks heter Will Stacks. Han har reist et imperium på mobiltelefoner, lider av bakteriofobi og bruker Annie som PR-stunt i kampen for å bli New Yorks nye borgermester. Jamie Foxx spiller ham inn i total likegyldighet, backet av Bobby Cannavale og Rose Byrne, den ene overspillende, den andre blek og fraværende, og alle like mekaniske.
Sang— og dansenumrene drukner i overorkestrering og er så gjennomført uinspirerte, av og til så hinsides merkelige, at de ser ut som om de er koreografert og innøvd i garderoben ti minutter før opptaksstart, for deretter å filmes av en fotograf som ikke vet forskjellen på flyt og veivende forvirring.
Teaterets store fakter og overtydelighet gjør seg dårlig på film, bortsett fra i buskiskomedier. «Annie» er i ingen buskiskomedie. I utgangspunktet er det en sår historie om å lengte etter en familie, skrevet med bakgrunn i 1930-årenes depresjon.
Will Glucks glatte, overflatiske versjon mangler totalt følsomhet for det forlatte barnets situasjon, og tapper musikalen for varme, sjel og sjarm. Veltende rundt i sitt materialistiske glam er den like syntetisk som godteriet som drysser over Annie og de andre barnehjemsungene på en premierefest. De har sett en b-film, som film i filmen er den et av flere kleine forsøk på metaperspektiv, men dens glinsende månetårer virker mer ektefølt levert enn noe av det som leveres i «Annie».
Ikke engang hunden Sandy kommer ut som noe annet enn staffasje, enda så søt den er.
Gitt posisjonen «Annie» har i mange små og store hjerter, vil nok kinosalen fylles. Selv får jeg lyst til legge meg i fosterstilling under en stein, og lalle filmen inn i den totale glemsel.