Fire år gamle Callum Reid forsvinner fra et rolig, idyllisk nabolag.
Maggie Brand etterforsker saken. Hun er gravid, og går ut i fødselspermisjon. Andre overtar, men saken løses ikke.
Claire, Callums mor, slipper ikke tanken på at han fortsatt er i live.
Fem år senere blir liket av et barn funnet begravet like ved Reid-familiens hus.
Snart må Maggie bekrefte overfor Claire og ektemannen Daniel at det er sønnen deres som er funnet.
Gamle etterforskningsspor må gås opp, nye spørsmål må stilles.
«The Guilty» veksler effektivt frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Med dagene rundt guttens forsvinning badet i gyllent lys, og nåtiden i blågrå lød, er skiftningene enkle å følge. Samtidig reflekterer fargebruken effektivt og vakkert de involvertes mentale tilstand før og etter tragedien, og legger sin særegne tone på de to stadiene.
Det er et relativt bredt lerret som spennes opp. En grillfest den kvelden Callum forsvinner gir flere innfallsvinkler til hva som kan ha skjedd, hvem som kan være skyldig, hvorfor og hvordan.
Personligheter avdekkes, sårbarheter og svakheter på mange plan; hemmeligheter, løgner og mennesker som er på feil sted med feil folk.
Heller ikke Maggies liv forløper knirkefritt. Skolen innkaller henne og mannen til bekymringssamtale om sønnen.
Etterforskningen like etter Callums forsvinning var preget av forutinntatthet, noe som resulterte i fatale feilslutninger den gang, og slitasje i etterforskningen nå.
Langt på vei er «The Guilty« en tradisjonell «hvem-gjorde-det-krim», der den ytre spenningen knyttes til mysteriets løsning.
Seriens nerve, derimot, ligger i forbrytelsens konsekvenser for de mellommenneskelige relasjonene. Familieliv som plutselig smadres. Forsøk på å gå videre i tilværelsen kontra det å bli sittende fast i håp, eller sorg.
Som de fleste britiske serier markerer «The Guilty» seg med kvalitetsskuespillere over hele linjen. Darren Boyd og Katherine Kelly som ekteparet Reid. Tamsin Greig som Maggie, og Arsher Ali som Vinesh Roy, makkeren hennes. Han er også å se i «The Missing», som går på TV 2 nå, og som «The Guilty» har visse likheter med. Det samme gjelder «Broadchurch», som gikk på NRK1 i to sesonger.
Kvalitetsmessig overgår de «The Guilty» med god margin, naturlig nok, de er lengre, kan vie større plass til person— og miljøskildringer og dykke dypere ned i relasjoner og emosjoner så vel som møysommelig etterforskningsarbeid.
«The Guilty» blir i sammenligning mer overflatisk og skisseaktig. Men innenfor kortformatet berører den tematikk det er lett å relatere til, noe som gjør den tidvis vond å se på.
Som tittelen antyder, reiser den også en større problemstilling: Hva er skyld?