Fjellstøvlene er for små og sekken for tung. Det er et godt bilde på Cheryl Strayed der hun helt uten erfaring begynner å gå alene de mer enn tusen kilometerne langs Pacific Crest Trail — Amerikas tøffeste og villeste fottur.
Helt konkret har hun dyttet ryggsekken full av alskens overflødige greier hun ikke vil få bruk for. I overfylt betydning bærer hun med seg en sorg så stor at den dro henne ned i dop, tilfeldig, uforpliktende sex og et ødelagt ekteskap.
Nå skal hun «gå seg tilbake til den kvinnen moren trodde hun var».
Basert på Cheryls selvbiografi gjør regissør Jean-Marc Vallée («Dallas Buyers Club«) og manusforfatter Nick Hornby villmarksturen til en vandring gjennom sorg og forsoning, der klipp frem og tilbake mellom fortid og nåtid gir filmen form av en bevissthetsstrøm, like flytende og abrupt som den kan arte seg når man går langt og tanker og minner flyter fritt. Det samme gjelder lydsporet, som også følger hennes indre. Vi hører henne nynne sanger som så kommer til overflaten i originalform og flyter inn og ut av lydbildet. Veldig fint.
Det fineste med «Wild« er likevel kvinneportrettene den tegner, filtrert gjennom to flotte skuespillere som begge kan og tør spille høyst uglamorøse roller og som dessuten er gode til å gestalte slike helamerikanske kvinnetyper vi ser dem som her.
Laura Dern som Bobbi, Sheryls mor, mishandlet, fattig og etter hvert alene med to små barn, men likevel fast bestemt på å pleie gleden heller enn bitterheten.
Reese Witherspoon som datteren som fikk hva moren ønsket seg, men sto i fare for å skusle bort alt sammen.
Mye levd kvinneliv, altså, presist gjengitt, men uten å dveles ved i utrengsmål. Det samme gjelder Cheryls opplevelse av å gå alene, som kvinne, der hver eneste mann hun møter er en potensiell fare, en mulig overgriper. Alle kvinner gjenkjenner den redselen, og filmskaperne lar den ligge som et svakt, men uttalt ubehag gjennom Cheryls vandring.
Bearbeide sorg og forsone seg med livet og seg selv. Overvinne nesten umenneskelige strabaser. Det er Hollywood-materiale godt som noe, men Vallée behandler stoffet sobert, og Witherspoon og Dern gjør det levende og levd. Vel overtydelig noen steder, og litt for godtkjøpsfilosofisk mot slutten, men ikke mer enn man kan vente i en film som synes å ha som mål å være noe i retning av en menneskelig og feministisk peptalk.