På ett tidspunkt var jeg like ved å lene meg frem for å stryke Joaquin Phoenix over låret. Den sanseforvirrede impulsen skyldes muligens en dulgt påvirkning fra de utallige jointene som røykes på lerretet, men selve årsaken var fløyelsbuksene hans. Jeg kan knapt huske å ha opplevd 70-tallets fløyelsbukser så taktile og intenst nærværende på film før. Og det har saktens vært noen 70-tallsfilmer før denne.
Dermed skulle noe av det som gjør «Inherent Vice» så hypnotisk være oppsummert. Men ikke alt. Slett ikke.
Vi skriver Los Angeles, 1970. Vi har å gjøre med en privatdetektiv, Larry «Doc» Sportello (Phoenix), hvis hang til rus bare overgås av trangen til å finne ut hva som skjedde med ekskjæresten Shasta (Katherine Waterston, hypnotisk hun også).
Shasta forsvant etter å ha vist seg for Doc som en vaskeekte femme fatale, bekymret for sin nye elsker, en eiendomsmagnat hun frykter konen og hennes elsker har tatt livet av.
Flere saker dukker opp. De er adskilte, men synes å gli inn i hverandre, eller kanskje ikke, og de bringer med seg et mangfoldig persongalleri.
Du har Christian «Bigfoot» Bjornsen (Josh Brolin), hippiehatende politietterforsker, suttende på sjokoladetrukne bananer og med en haltende skuespillerkarriere på si.
Så er det Sauncho Smilax (Benicio Del Toro), Docs ikke særlig edruelige advokat, Penny Kimball (Reese Witherspoon), advokatfullmektig, og saksofonisten Coy Harlingen (Owen Wilson), kledd i hvite snekkerbusker.
Av dette, basert på Thomas Pynchons roman, skaper Anderson en surrealistisk film noir der mønstre danner seg, uten tvil, de er bare like ugjennomtrengelige for oss som de er for Doc. Slik jointene tåkelegger hjernen hans, tåkelegger Anderson våre. I lange strekk har jeg ingen anelse om hva som foregår — ikke Doc heller, skjønt hvem vet, han er kanskje ikke fullt så sløret i knollen som blikket vil ha det til.
Ubegripeligheten er et poeng, og spiller ingen rolle. Det tar ikke lange tiden før filmen åpenbarer seg som en man kan - kanskje må - se igjen og igjen. Det er en film å være i, mer enn å forstå, med alt hva det innebærer av mulig irritasjon for noen, og dypfølt glede for andre; dedikerte Anderson-fans især.
Om aldri så forskjellige, løper vendepunktet som en rød tråd gjennom Paul Tomas Andersons filmer. Slutten på en æra for pornoindustrien i «Boogie Nights». Kultfigurers fremvekst i «Magnolia» og «The Master». Endringen i Barrys liv da han møter Lena i «Punch-Drunk Love». Oljeæraens begynnelse og blodige utgang i «There Will Be Blood».
I «Inherent Vice» handler det om den motkulturelle hippiebevegelsens død. Eller, i et større perspektiv: et markant kulturelt vendepunkt. Ronald Reagan dukker opp på fjernsynsskjermen. Rettssaken mot den okkulte seriemorderen Charles Manson og hans «familie» nevnes. De gode vibbene fra 60-tallet har fått en hardere klang. Det har foreløpig gått Doc hus forbi. Paranoiaen sniker seg innpå. Det skal han snart få merke.
Og så er det Joaquin Phoenix. Om det er scener han i løpet av to og en halv time ikke er med i, kan de telles på en hånd. I seg selv en kraftprestasjon. Phoenix former Doc med en fininnstilt blanding av sårbarhet, forvirring og humor. Blandet med alt han røyker og sniffer i seg, og Mark Bridges' Oscar-nominerte kostymer, kommer han ut som en uforglemmelig privatdetektiv, pakket inn i langt mykere stoffer enn detektiver flest.
Rundt det hele vikler Anderson et lydspor like massivt som Docs kinnskjegg, og like megetsigende som hans innimellom lakoniske kommentarer.