Tre ulike kvinner og en rekke fornøyelige refleksjoner rundt klisjeenes klamme tilstedeværelse, i litteratur, på film og i livet. Med det er Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke» destillert over i et nytt format. Og for å hoppe rett på konklusjonen: Regidebutant Yngvild Sve Flikke har levert en fin-fin feelgoodfilm. Lettbent slentrende og samtidig intelligent. Feministisk i ryggmargen, øm i hjertet og innimellom skikkelig morsom.
Neppe tilfeldig kommer filmen 40 år etter Anja Breiens «Hustruer», der tre kvinner utforsker hvordan tilværelsen arter seg om de gir mer eff.
«Kvinner i for store herreskjorter» kjører ingen tematisk reprise, det handler mer om fellestrekk. Søken etter identitet. Lengsel etter en smule lykke.
Med viser fra den gamle kampsangplaten «Sånger om kvinner» surrende på bilstereoen, utgjør Agnes Kravatn (fnis) den mest åpenbare referanse til Breiens film. (For kuriositetens del: Flere av visene er skrevet av den svenske filmregissøren Suzanne Osten.)
Agnes kunne meget vel vast rundt på byen sammen med Kaja, Heidrun og Mie i 1975. Nå er den enslige enboksforfatteren 63 og jobber på trelastlager.
«Du kan bli på smällen« heter en av Ostens viser, og akkurat det vederfares Trine akkurat idet hun står på randen av gjennombrudd som kunstner. Høygravid (hei, hei, Hustruer-Kaja) prøver hun å gjøre den kommende fødselen til en performance.
Og så var det dette med keitete litteraturstudenter. Ikke før hadde vi nesten lyktes i å glemme Anastasias snubling over Christian Greys dørstokk i «Fifty Shades of Grey» (uten sammenligning for øvrig), så støter trondheimsstudenten Sigrid på Kåre Tryvle (Hallvard Holmen), en 20 år eldre, uhyre selvbevisst og smått livstrett forfatter med et lager av fraser innabords. Kjærlighet gjør blind, sies det. I Sigrids tilfelle også døv.
Med Øyehaug på voiceover og som medforfatter, dyrker Flikke den milde overdrivelsens kunst, isper den en god mengde galskap, leker lattermildt og rundhåndet med språklige og filmatiske klisjeer og kontrasterer dem kledelig til virkelighetens ofte mer usexy eksesser.
Flikke får god drahjelp fra erfarne Anne Krigsvoll; hennes Agnes er et funn enten hun sitter i stampen med whisky og sigaretter mens hun grønnsåpebader hemoroidene, eller trøkker omsorgsfullt til, det være seg som raddis-arbeidsgiver eller venninne.
Mens Inga Ibsdotter Lilleaas gjør en riktig fin debut, er Henriette Steenstrups trioens svakeste figur. Modellert rundt noen biter Unni Askeland, ispedd et par klyper av noe som kan minne om den omstridte, amerikanske performancekunstneren Ann Liv Young (hun som hentet blåbær ut av skjeden og kastet dem på publikum sist hun var i Bergen), er Trine strålende som idé og litt mye Steenstrup i utførelse. Men bevares. Svakheten snus til styrke akkurat der det trengs.
Sammen skaper de tre kvinner i skjørt og blod, for å låne fra Sigrid.
Med stor suverenitet krever de ingen forskjønnelse. Det er befriende. Her lever kvinnekroppene sitt eget, ofte uskjønne, men høyst reelle liv. De føder, menser på teppet, flommer over av morsmelk og vrir seg i brølende orgasme.
Mannen? Han gråter over hjertekoppen som knustes.
Så kan de som sørget for at de gamle kastanjetrærne på Sydneshaugen ble hogget ned både angre og skamme seg. Det var det som fikk Øyehaug til å slippe ideen om at hennes gjennombergenske roman skulle filmes der den utspinner seg. I stedet ble det Trondheim som fikk folde seg ut på filmlerretet. Og der gjør byen seg aldeles utmerket.