«Første gang var forferdelig, andre gang var forferdelig, tredje gang gjorde meg nummen», sier tidligere droneoperatør i U.S. Air Force, Brandon Bryant. Han fortsetter: «Jeg så en mann blø i hjel. Missilet tok beinet hans like over kneet, og jeg så ham blø i hjel. Han rullet rundt på bakken og jeg forestilte meg hans siste øyeblikk. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle, men jeg visste jeg hadde gjort slutt på noe jeg ikke hadde noen rett til å gjøre slutt på.«
Da Brandon ga seg som dronepilot fikk han et diplom der det sto at han hadde deltatt i operasjoner som hadde tatt livet av 1625 mennesker.
Brandon er en av hovedpersonene i «Drone» , som er produsert av bergensselskapet Flimmer. Filmen kaster lys over dronens selvforsterkende kraft fra flere hold: fra dem som lager flyene, til dem som styrer dem, til dem som begrunner og rettferdiggjør dem, til dem som selger dem og til dem som til syvende og sist må betale prisen — menneskene i Waziristan-provinsen i Pakistan.
Regissør Tonje Hessen Schei tegner et dystert bilde av en krig som er så tilslørt av sine egne kamufleringsmekanismer at ingen riktig vet verken ut eller inn. Grensen er i beste fall uklare mellom «kirurgisk presisjonsbombing» og helbom; mellom spill og virkelighet; mellom lov og krigsforbrytelser; og mellom dommer, jury og bøddel.
Et politisk, militært, moralsk og juridisk «Area 51»-område der ansvaret for dronene ligger vekselvis hos etterretningsorganisasjonen CIA og Det amerikanske forsvaret - og derfor egentlig ikke hos noen av dem.
En krigens kapitallogikk, der de politiske institusjonene som skal holde det militærindustrielle komplekset i sjakk, ikke er i stand til å holde tritt med teknologien, men i stedet blir halsende etter som et ganske impotent sandpåstrøingsorgan.
14. september, mens røyken fremdeles steg fra ruinene av World Trade Center, godkjente Kongressen (mot én stemme) en ny resolusjon om bruk av militærmakt. En seksti ord lang enkeltsetning i lovteksten gir den amerikanske presidenten fullmakt til å bruke «all nødvendig og passende makt» mot alle som på en eller annen måte hjalp til med terrorangrepene 11. september. Det var tre dager etter terrorangrepene, og her står vi fremdeles.
Det er med andre ord ikke så mye å glede seg over. Ifølge The Bureau of Investigative Journalism har droneangrepene i Waziristan drept mellom 2400 og 4000 mennesker siden 2004. Opp mot tusen av dem skal være sivile, blant dem 204 barn. Like fullt er det fremstillingen av advokaten Shahzad Akbar, og den menneskerettslige oppvåkningen i nettopp disse områdene, som bidrar med en tiltrengt strime lys i en ellers dyster film.
«America must be a standard bearer in the conduct of war. That is what makes us different than those who we fight», proklamerte Barack Obama fra podiet i Oslo rådhus da han sto der som vinner av Nobels fredspris i 2009. «Hope», «change», «obamacare«og … droner. For den som stadig beundrer Obama er det lite som volder mer hodebry og kognitiv dissonans enn hans likefremme, ja nesten begeistrede omfavnelse av dronens nødvendighet. Ikke uten grunn har han fått tilnavnet «Dronepresidenten».
Filmskaperen kan ikke rekke over alt heller , men her tar jeg meg likevel i å savne noe mer. Den amerikanske presidenten har gjentatte ganger vist at han har hjertet på riktig sted, så hvilke avveininger er det han legger til grunn for «dronedoktrinen»? Hvordan resonnerer han?
«Drone» vant to BIFF-priser i høst og ble tildelt filmfredsprisen «Cinema for Peace Award» under filmfestivalen i Berlin i februar, og har allerede skapt debatt i internasjonale medier som BBC, The Guardian og Huffington Post. Filmen kommer på kino i Storbritannia i april og vises på TV 2 i mai.