Ti prosent av alle bilder som noensinne er blitt knipset, er tatt i løpet av de siste tolv månedene. Likevel dukker det stadig opp «nytt» materiale; fotografier og filmer som har ligget bortgjemt i et kjellerlokale, på et loft eller i et nedstøvet arkiv, og som omsider får sin tid i solen. Vi så det sist for noen få uker siden. 27. januar, 70 år etter frigjøringen av Auschwitz, sendte NRK dokumentaren «Møtet med dødsleirene» («Night Will Fall«), som inneholdt helt «nye» bilder.
I boken «Retromania» skriver Simon Reynolds at denne arkeologiske impulsen — kretsingen rundt bortkommet materiale fra fortiden - intensiveres av vår egen tids overflod. Fortiden er et ryddig land, der dagen i dag er kaotisk og uoversiktlig.
«Jag stannar tiden« kan ses som et symptom på det samme: En kulturelt forankret appetitt på egen fortid.
Filmen bygger på filmrullene og dagboksnotatene til den russiske kinomaskinisten Vladislav Mikosha (1909-2004). Under krigen ble han såkalt «embedded», eller innrullert i den russiske hæren, for å dokumentere deres seierrike heltedåder i områdene rundt Sevastopol. Ettersom kampene skred frem og krigens ansikt ble vel så mye preget av tap, død og fortvilelse, fikk Mikosha tillatelse til å filme døde barn og falne russiske soldater i forvridde stillinger. En radikal oppmykning av krigens dokumentasjonspolicy som innvarslet en helt ny sjanger.
Men der russiske myndigheter så propaganda- og mobiliseringspotensialet i de råtnende likene, så Mikosha noe annet. Med sitt bløte, poetiske blikk fanget han noe som andre arkivbilder fra krigen sjelden er forspent med: blodets hvisken og benpipenes bønn. Ansiktets krav om ivaretakelse.
Selv de tyske soldatfangene har Mikosha ømhet for. Som han skriver i dagboken, han klarte ikke å se monstrene, enda han forsøkte. Det poetiske blikket på krigens lidelser har med andre ord også en etisk slagside. Mikosha så de vettskremte unge, tyske soldatene med nye øyne.
Deretter tok krigens uransakelige veier ham til London og Los Angeles, hvor russernes seier ved Stalingrad gjorde ham til en ettertraktet gjest i selskapslivet. Han konverserte med Ingrid Bergman, danset tett med Hedy Lamarr, og ble invitert hjem til Charlie Chaplin, som flere år senere sendte telegram til Mikosha for å forsikre seg om at han fremdeles var i live.
«Jag stannar tiden« er et testamente på et forunderlig liv og et ømt blikk; og en påminnelse om at det stadig finnes nye, friske perspektiver på krigen.