Noen dager etter sin femtiårsdag, der både mannen og barna erklærer sin kjærlighet til en kvinne og et intellekt de «beundrer», er professor Alice Howland (Julianne Moore) ute og jogger. Turen går langs hennes sedvanlige rute, over campus og forbi universitetsbiblioteket, der hun har tilbrakt utallige studietimer. Men denne dagen stopper hun opp, rådvill og forvirret. Dissonant, urovekkende musikk understreker at hun plutselig ikke kjenner seg igjen.
Samtidig har noen av studentene hennes begynt å klage på forelesningene hennes. Professoren faller ut av tankerekker og mister tråden. Språkets gaver, om hvilke hun har skrevet et epokegjørende standardverk («From Neurons to Nouns«), svikter henne. Hva er det som skjer? Er det stoffskiftet?
Noen legebesøk senere blir det klart at Alice har Alzheimers. «Still Alice» er fortellingen om etterdønningene av denne diagnosen. Om en professor i lingvistikk (oh, the irony) som gradvis mister sine to viktigste identitetsmarkører, å være en omsorgsfull mor og en språkmektig intellektuell. Kanskje i den rekkefølgen.
Som hun sier: «Jeg kunne ønske jeg hadde fått kreft i stedet». Da hadde hun iallfall sluppet skammen. Skammen over å bli usynlig inne i sitt eget skinn; over ikke å kjenne igjen sine egne barn. En dag vil derfor skammen bli verre enn døden, resonnerer Alice, og spiller inn en video til sitt fremtidige jeg med instruksjoner om hvor hun kan finne den hemmelige beholdningen med sovemedisin.
Det kognitive forfallet går hånd i hånd med det fysiske, og hovedrolleinnehaver Julianne Moore får testet hele sitt register. Øynene som blir mattere, blikket som blir fjernere og kjeven som blir sløvere. Inkontinens og tilbaketrekking. Se ikke bort fra at Moore vinner en gjev statuett på søndag. Det er ingen hemmelighet at Oscar-komiteen elsker skuespillere som frivillig påtar seg denne typen anti-glamorifisering.
Dertil handler filmen om sykdommens effekt på resten av familien. Om ektemannen (Alec Baldwin) som står sin kjære bi, iallfall så lenge det ikke går på bekostning av karrieren. Og om barna, som alle på sitt vis er preget av oppveksten under den imponerende — og krevende - morsskikkelsen. Nå blir de alle, som poeten Elizabeth Bishop kalte det, testet i «the art of losing».
Sykdommen setter familiedynamikken i spill og kaster om på de vante rollene. Datteren som delte morens glede over Wordfeud og andre språkleker, trekker seg unna. Mens yngstedatteren (Kristin Stewart), som til morens bebreidelse ikke har vist noen som helst interesse for akademia, graviterer nærmere.
«Still Alice» skyr melodramaets konvensjoner, og er rystende i sin usukrede og stillfarne gjengivelse av et liv i forbausende raskt forfall. Den kan slik sett minne om den bejublede Haneke-filmen «Amour» (2012).
«Still Alice» er imidlertid ikke fullt så formfullendt. Der «Amour» med noen enkle riss tegnet et fyllestgjørende bilde av et helt menneske, forblir de sosioøkonomiske markørene som definerer Alice, noe utvendige og insisterende. Som om Alice’ skjebne er enda mer tragisk fordi fallet er så høyt. Siden hun er så ung. Og så ressurssterk. Og så glup. Og så vakker. Og så anerkjent. Og dessuten skal bli bestemor for første gang.
Her kunne regissørparet, hvis ene halvdel selv er rammet av sykdom, med fordel utvist noe mer finesse og diskresjon. Alzheimers trenger ingen hammer.