Den viktigste grunnen til å se «The Theory of Everything» heter Eddie Redmayne.
Selv la jeg første gang merke til ham i «My Week with Marilyn», uten å bli synderlig imponert. Han kom bedre frem som opprører i «Les Misérables». Kuriøst nok kan han nå også ses i premiereklare «Jupiter Ascending», der han gjør maksimalt ut av rollen som ond, utenomjordisk prins.
Det er likevel bare peanøtter mot måten han forsvinner inn i rollen som Stephen Hawking, inn i Hawkings stadig svakere kropp, inn i humoren hans og hans glitrende formuleringsevne. Rolleprestasjonen minner om det Daniel Day-Lewis gjorde i «Min venstre fot», og er forståelig nok belønnet blant annet med en Bafta-statuett og en Oscar-nominasjon. Mitt bidrag er et rosa hjerte mer enn hva filmen strengt tatt fortjener.
Ateisten Hawking var en briljant matematikkstudent med spesiell interesse for kosmologi. Jane Wilde (Felicity Jones) var kristen, og studerte spansk middelalderpoesi.
De møttes på Cambridge da de var tidlig i tyveårene, like før Hawkings ble diagnostisert med en motornevronsykdom og gitt en levetid på to år. De giftet seg i 1965, og fikk tre barn.
Det er kortversjonen.
Filmen viser langversjonen, basert på Jane Hawkings biografi «Travelling to Infinity: My Life with Stephen».
James Marsh har lengst karriere som dokumentarfilmskaper (han laget blant annet den svimlende Oscar-vinneren «Man on Wire«), og «The Theory of Everything» bærer preg av det.
Den forteller kjærlighetshistorien om Jane og Stephen fra A til Å, ispedd noen kunstneriske friheter, hvori inngår en glanset overflate og lett sukrede realiteter. Ikke at filmen underslår utfordringene som oppsto ettersom sykdommen utviklet seg, eller Janes innsats for sin mann. Den gjør ikke det. Men den viser en underlig tilbakeholdenhet i beskrivelsen av hva situasjonen faktisk medførte for Jane, som også hadde en egen akademisk karriere å ivareta. Som Hawkins biograf Kitty Ferguson tørt og presist bemerker: «Funksjonshemningen hans innebar at ansvaret for hjem og familie hvilte ene og alene på hans kones stadig mer overbelastede skuldre, noe som ga ham mer tid til å tenke på fysikk».
Filmen berører heller ikke berømmelsens innvirkning på forholdet, uttrykt av Jane selv i et intervju, der hun forteller at en av oppgavene hennes var å fortelle ham «at han ikke var Gud».
Med sin konvensjonelle enkelhet står filmen også i en merkelig kontrast til Hawkings virke og ideer. Den mangler nysgjerrighet og utforskertrang. Intellektuelt er den like lett fordøyelig som kvantefysikkens teorier er utfordrende. Slik sikrer filmen seg kanskje et stort publikum, men blir ikke spesielt interessant, verken som kunstnerisk opplevelse eller som portrett av et parforhold.
En velspilt og bevegende scene viser hva filmen mangler. Ved å skrive inn Gud som begrep i boken sin, kommer Hawkings sin kone i møte på en måte hun aldri har opplevd før, bare for i neste øyeblikk å levere replikken som gjør slutt på et ekteskap de trodde skulle vare i to år, og som varte i 30. Det usentimentale og neddempede innblikket i de to menneskenes relasjon, personlighet og skjebne føles langt sannere og mer gripende enn den polerte versjonen filmen ellers presenterer. Og den viser hvor mye mer kraftfull filmen kanskje kunne blitt om den hadde basert seg på Jane Hawkings første bok, skrevet like etter skilsmissen, og ikke versjonen hun reviderte i 2008, da forholdet mellom dem hadde gått inn i en annen fase og fått et helt annet preg.