Fotografen. Vi må snakke om fotografen. Men aller først: Raymond Carver.
«Fikk du det du ønsket deg i livet?»
«Det gjorde jeg.»
«Og hva ønsket du deg?»
«Å kalle meg selv elsket, å føle meg elsket på jorden.»
Ordene innleder Alejandro González Iñárritus sjette film, «Birdman». De er essensielle for Broadway-stykket som utgjør filmens scenegulv, men kan også sendes videre i retning fotograf Emmanuel Lubezki. Han er i sannhet en mann verdt å elske for oss som elsker film.
Han fikk Oscar for «Gravity« og filmet også Alfonso Cuaróns «Children of Men» og «Og mora di også». Han sto bak kamera i Terrence Malicks «To the Wonder» og «The Tree of Life».
«Birdman» får han på magisk vis til å flyte av gårde som var den filmet i en eneste lang, organisk takning, glidende gjennom labyrintiske teaterkorridorer, opp langs fasader, inn og ut av vinduer, frem og tilbake mellom rollefigurene. Tid og sceneforflytninger oppheves, eller snarere: går opp i en høyere enhet. Dette er håndverk , og det er briljant.
Så må vi snakke om Michael Keaton. Siden dette er en film med mange (og vittige) metaplan, er det greit å ha i bakhodet at han a) har spilt i superheltfilmer (slik også Edward Norton og Emma Stone har gjort) og b) er en superb skuespiller som har forsvunnet litt fra filmplakatene.
Her gestalter han Riggan Thomson, en aldrende stjerne kjent for superheltfranchisen «Birdman». Plaget av eksistensiell midtlivskrise, i et forsøk på å få karrieren på beina, satser han alt han har av penger og prestisje på en sceneversjon av Carver-novellen «What We Talk About When We Talk About Love», med ham selv som både iscenesetter og aktør.
På scenen står også Lesley (Naomi Watts), som med dette endelig får sin Broadway-debut, Riggans kjæreste Laura (Andrea Riseborough), som kanskje, kanskje ikke, skal ha barn med ham, og — hentet inn for å redde forestillingen - Mike (Norton), en hovmodig og demonstrativt talentfull metodeskuespiller. (Meta-varsel: «X-Men»-regissør Director Brett Ratner beskriver Norton som en skuespiller hvis oppgave er å redde en film.)
I kulissene vaker Riggans forsømte datter Sam, nyutskrevet fra rehab (Stone, mer storøyd og i slag enn noensinne), ekskonen Sylvia (Amy Ryan) og vennen og produsenten Jake (Zach Galifianakis, neddempet og knallgod).
Inni Riggans hode rumler hans fjærkledde alter ego.
I Iñárritus surrealistiske univers er det ikke helt klart om Riggan er en klin sprø Ikaros-figur eller en ny superhelt in spe. Jeg vet heller ikke om jeg liker ham noe særlig. Men gjennom Keatons spill aksentuerer han et sentralt tema: At all vår navlebeskuende forfengelighet, alle våre bestrebelser i livet, i bunn og grunn handler om vår lengsel etter å føle oss elsket.
Merk at filmens hele tittel er «Birdman or the Unexpected Virtue of Ignorance».
Iñárritu gjøgler vilt underholdende med gjensidig avhengige motsetninger som virkelighet og spill, realiteter og fantasi, scene og offentlighet, sannhet og løgn, kunst kontra kommers.
Likheter med Charlie Kaufmans filmer øynes. «Birdman» låner elementer fra «Synecdoche New York». Også i «Birdman» filtrer scenisk og virkelig drama seg sammen.
Kulturelle referanser vikles inn, av og til som fiffige detaljer, andre ganger blåst opp. Blant mange høydare er jeg (av naturlige grunner), spesielt begeistret for konfrontasjon mellom Riggan og kritikeren Tabitha (Lindsay Duncan).
Gjennom det hele løper Antonio Sanchez' jazzede trommesolo, dann og vann avløst med ironisk effektivitet av klassikere som Ravel og Mahler.
I sannhet en fest av en film.