Johan er en liten kaningutt med stripete genser. Han bor med sin mor og sin far, men allting forandres da moren får en stygg hoste og begynner å skrante. En kveld hentes hun av fjørkongen og fraktes til et rike Johan etter hvert skal gjøre hva han kan for å komme til, for å hente henne tilbake.
Tematisk henter filmen inspirasjon fra ulike kulturer og religioners ideer om en underverden, eller en evighet. Det finnes en mektig, gudeliknende skikkelse her, kalt Mora, og historien kan leses som et varsku om ikke å forstyrre Guds plan.
Samtidig er eventyret såpass åpent at det kan tolkes ut av et religiøst verdensbilde og inn i et mer humanistisk, der «evig liv» ikke tilbringes i Paradis, men i de gjenlevendes minner om de døde.
Også i «Den kjempestore bjørnen» fra 2011 viste danske Esben Toft Jacobsen sin evne til å balansere en kompleks og mørk historie med humor og fantasi.
Man ante der, som her, at han har latt seg inspirere av den japanske mesteren Hayao Miyazaki. Trass temaer som sorg og død, greier han denne gangen å lage en film som både er lys i tonen og samtidig skummel i støytene, utrolig søt innimellom, og på sitt beste nydelig animert.
Ikke alt fungerer like godt. Mens kaninene er følsomt tegnet, er den rufsete hundeskikkelsen Bill mer vellykket verbalt enn som visuell figur.
Manus tar noen ikke helt logiske snarveier; jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor Johan og faren flytter ut på havet i en rusten holk for å komme unna Fjørkongen, all den tid han kan fly. Men det gir et fint, visuelt univers som kan tolkes billedlig, der sorgen blir en båt som bringer dem ut på et åpent hav. Samtidig rammer det inn far og sønn som en enhet i en avsondret verden, der de etter beste evne prøver å finne tilbake balansen i livet.
Gitt at svenskene har langt lavere budsjetter enn de store Hollywood-studioene, er dette likevel en imponerende produksjon. Og dessuten en historie som inviterer til samtaler om noen av livets store og vanskelige spørsmål.
I Norge får filmen god drahjelp fra dubbingen, som for en gangs skyld er en nytelse å høre. Et gjennomført dialektmangfold gir liv og variasjon. Sigmund Sæverud lager en buldrende nordlending av Fjørkongen. Martin S. Dimmen og Svein Roger Karlsen gjør sunnmøringer av Johan og hans far, Rita Eriksen skaper en mild, fin rogalending av moren, mens komikeren Hans Morten Hansens Bill er en mer flåkjeftet utgave av sorten.