Med smarttelefoner og lett håndterbart filmutstyr i hendene på gud og hvermann, blir avstanden fra åsted til redaksjon veldig kort. Uproffe opptak må håndteres med varsomhet. Men jo mer opplaget fallet, jo viktigere ratingen og seertallene blir, desto tøyeligere blir grensene og etikken. Særlig i et land som USA, der et utall kommersielle kanaler kjemper om oppmerksomhet og reklameinntekter.
Nattredaktør Nina Romina sier det egentlig ganske klart: «Tenk på nyhetene våre som en kvinne som løper skrikende nedover gaten med overskåret strupe. «
I dette fra før av lett grumsete mediefarvannet dukker Lou Bloom opp som sendt henne fra gudene.
Bloom er ikke bare en tjuvradd som rapper sykler og kumlokk i Los Angeles for å tjene noen grunker. Han er ikke bare passe desperat etter å skaffe seg et levebrød, en karriere. Han er ikke bare kynisk så det holder. Tingen med Louis Bloom er at han ikke eier skrupler. Men han er lærenem. Han har teft. Han har frekkhetens nådegave. Og, ikke minst, besitter han subtile manipulasjonsevner som selv den mest diagnosevegrende psykiater vil finne minst én betegnelse for.
Som den natteravnen han er, ramler han tilfeldigvis borti en ulykke, og ser hvordan frilans nyhetsjegere jobber med kamera og politiradio for å skaffe opptak som kan selges til TV-kanaler. Easy peasy, tenker Bloom, og går i gang. Han går lengre enn de fleste. Men det han mangler av etikk, tar han igjen i intuitiv forståelse for billedkomposisjon og visuelle uttrykk.
Nina (Rene Russo) kjenner ikke bare et godt opptak når hun ser det, hun vet hva det har å si for å slå ut konkurrentene.
Voila. Begge får det hva de trenger av opptak og penger.
Noe ved måten Jake Gyllenhaal spiller frem Bloom på, minner om Anthony Perkins' gestalting av Norman Bates i «Psycho». Det handler om hvordan Gyllenhaal leker med oss som publikum, hvordan han til å begynne med fremtrer som en utvilsomt odd, definitivt brutal person som det likevel er noe ved, noe udefinerbart som trekker i flere retninger. En slags ungdommelig uskyld, eller naivitet, eller sult. Noe man umiddelbart kan gjenkjenne og velvillig relatere til en bakgrunn vi ikke presenteres for, men som kan handle om finanskrisens etterdønninger, manglende utdannelse, mobbing, fremmedgjøring, underlegenhet som skal kompenseres.
Så, sakte, men sikkert skreller han seg inn til den dypt ufyselige kjernen som utgjør Lou Bloom og gjør ham til en skikkelse like fascinerende som han er frastøtende.
Dan Gilroy har tidligere skrevet manus til blant annet «The Bourne Legacy», og regidebuterer med «Nightcrawler», som han også er Oscar-nominert for manus til.
Han bygger filmen opp litt som Gyllenhaal bygger opp Bloom. Adrenalinet, det urovekkende er der fra første stund, men grepet strammes, ledes over i actionsekvenser der spenning og avsky kjennes likt fordelt, sistnevnte ført over i kvalme i scenene fra fjernsynskanalens klipperom.
«Nightcrawler» viser hvordan en «god» story kan trumfe, og hvordan mediene selv kan skape storyen de fronter. Vi vet at det skjer, også her hjemme. Men i en stadig mer presset mediesituasjon, og med en pågående nyhetsstrøm i alle kanaler og på alle plattformer, er det greit å bli minnet om arbeidsmetoder så vel som viktigheten av skepsis og kildekritikk.
Det skader heller ikke at mediekritikken er pakket inn i godt sammenskrudd og underholdende action, der Gyllenhaal gjør sin mørkeste og trolig beste rolle så langt.