Si hallo til de mest inntakende blodsugerne du noen gang kommer til å treffe. Det heter Viago, Vladislav og Deacon, og deler hus i Wellington. Bokollektivet rommer også den Nosferatuaktige Petyr, men han er en utgammel, gretten gubbe som for det meste holder seg i kjelleren.
Som kollektiv sliter de med de samme problemene som bokollektiver flest. Som vampyrer representerer de en hjertelig hyllest til artens arketyper.
Over Viago (Taika Waititi) hviler en dåm av dandy og forfinet renessansemann. En smule aristokratisk Narvestad i sin tilnærming til rot og blodig oppvask som hoper seg opp, men omsorgsfull, ja; også så høflig!
Som gammel krigsherre har Vladislav (Jemaine Clement) en hang til middelaldersk tortur.
Yngstemann Deacon (Jonathan Brugh) inntar rollen som litt ustyrlig tenåring. I hvert fall i egne øyne, i realiteten er han en heller sjaskete harrytass i skinnbukser.
Hangen til blod, jomfrublod er best, balanseres mot en forsøksvis åpen holdning til mennesker og (forsøksvis) klare avtaler om hvem som det ikke er lov å ta livet av. Som dokumentarfilmskaperne som følger dem. Det er gjennom deres linser vi blir vitne til vampyrenes selvpresentasjon og tilværelse, det være seg i huset eller som deltakere i Wellingtons mangslungne natteliv.
Say no more, som det heter på nynorsk. Jo mindre du vet på forhånd, og jo flere vampyrfilmer du har sett, desto bedre.
New Zealand er mer kjent som innspillingsland for storfilm enn for egenproduksjon. Mange filmer lager de ikke, men man aner at de har skapt seg en aldri så liten nisje innen sjangeren skrekk-komedie. Peter Jackson var først ute med «The Frighteners» i 1996, Robert Sarkies fulgte opp med «Scarfies», Logan McMillan med «Last of the Living». Og så er det selvsagt Jonathan Kings «Black Sheep» med sine zombiesauer.
«What We Do in the Shadows« kommer til å bli stående som den så langt desidert beste. Lekent og elegant rører den sammen dokumentar og vampyrfilm, med innslag av varulv og zombier, ispedd en klype «found footage» og noen dråper blod fra kompisfilmens årer.
Det alene genererer stor humor.
Vittighetene forsterkes av måten disse skrekkfigurene avromantiseres og avmystifiseres på. Med fikse stikk til popkulturens dyrking av dem, fremstår de som i bunn og grunn like vanlige som alle oss andre, gi eller ta en særegenhet og to.
Det er ikke ofte jeg ønsker at en film skulle vare litt lenger, men med denne gjorde jeg det.