«Irenes to liv« legger ikke opp til en bred debatt rundt eutanasi. I et sofistikert, ofte poetisk billedspråk forteller filmen om en ung kvinne, Irene, som lever tilsynelatende vanlig, om enn litt rastløst og broket, preget av en introvert psyke — og av dobbeltlivet hun fører.
Av human overbevisning jobber hun under kodenavnet Miele (honning) i et hemmelig nettverk som driver assistert dødshjelp, noe som er forbudt i Italia. Nettverkets etiske retningslinjer er strenge. Pasienten må være terminal som følge av en uhelbredelig sykdom.
Endringen inntreffer da hun sendes til den aldrende arkitekten Carlo Grimaldi (Carlo Cecchi). Han viser seg å være en ganske annerledes pasient, noe som får konsekvenser både for Irenes yrkesetikk og rolle.
Dette er skuespilleren Valeria Golinos regidebut etter en lang og bemerkelsesverdig karriere i italiensk film, og et noe mindre bemerkelsesverdig opphold i Hollywood. Filmen viser en formbevisst regissør som ofte lar stemninger og bilder tale, gjerne litt flimrende, som assosiative minnebilder, uten hang til overforklaring og med stor tillit til publikum.
Poesi oppstår når hun lar Irene legge ut på nesten frenetiske svømmeturer. De reflekterer den unge kvinnens indre tilstand så vel som den magiske skjønnheten som kan oppstå når mennesker i vann ses gjennom linsen til gode fotografer. Her representert ved ungareren György Pálfi. Han bidrar også sterkt i en velorkestret scene der Irene er på nattklubb og en ordløs, sensuell kommunikasjon oppstår med en mann på andre siden av en vindusrute.
Foruten billedspråket, er hovedrolleinnehaver Jasmine Trinca filmens store pre. Ikke bare tåler hun kameraets nærgåenhet særdeles godt, hun har en nesten ekstrem tilstedeværelse og utstråler en fascinerende miks av femininitet og maskulinitet. Med sin hengslete kropp og med solbriller på, minner hun litt om en ung Bob Dylan.
Ansiktets følsomhet speiler sinnsstemninger og situasjoner, fra stoisk ro og diskré empati i yrkesutøvelsen, til de skiftende emosjonene hennes litt mer rotete privatliv medfører. Og, ikke minst, det som settes i gang i henne når hun treffer Carlo.
Golino skildrer prosessen like usentimentalt som Irene opptrer i møtet med sine pasienter. Men den skildres likevel på en måte som gjør følelsene hennes nærværende, slik den til å begynne med litt lukkede kvinnen selv blir gradvis mer og mer nærværende, konkret og fasettert for oss som bivåner det hele.