Min farfar, sjøkapteinen, var 63 år da han ble internert i japansk fangeleir på Java. Min far, mekanikeren, var 21 da han ble sendt til tukthuset Dreibergen-Bützow i Tyskland. Opplevelsene med hardt straffarbeid, underernæring og tortur preget begge resten av livet.
Deres erfaringer har også preget meg, og skapt en spesiell interesse for denne delen av krigshistorien.
Blant spørsmålene som opptar meg, er hvorfor noen overlevde, mens andre bukket under, og hvorfor noen tilsynelatende kom fra det uten store mén, mens andre ble veldig syke. Skyldes det tilfeldigheter, eller er det mulig å peke på fysiske eller psykiske faktorer, erfaringer før eller underveis i fangenskapet, eller i livsvilkårene etterpå?
Angelina Jolie berører dette indirekte i sin beretning om Louis Zamperini, amerikansk OL-mester i sprint i Berlin 1936. Som soldat i luftforsvaret kom han fra så vel flystyrt i Stillehavet som umenneskelige forhold i japansk fangenskap med livet i behold.
Zamperinis fysiske utrustning, og hans evne som løper til å tåle smerte, kan være en grunn til at han her overlevde langt flere ydmykelser, slag og spark enn hans medfanger gjennomgikk. En annen grunn kan være mannen som påførte ham stokkeslagene: Leirkommandant Watanabe (Takamasa Ishihara).
I utgangspunktet var det kanskje Zamperinis meritter som gjorde ham til prygelknabe. Fra leirkommandantens side aner man en umoden manns macho maktkamp. Via Jack O'Connells spill ser man konturene av utmattet resignasjon så vel som en voksende, stadig mer rasende trass i Zamperini.
Psykologien mellom de to er filmens mest interessante element, og har likheter med Jonathan Teplitzkys ujevne, men interessante «The Railway Man» fra 2013. Teplitzky går noe dypere inn i konstellasjonen fangevokter/fange enn Jolie gjør, og vier litt mer plass til etterkrigstidens forsoning og posttraumatiske stress. Hos Jolie er dette bare et appendiks i en historie hun gjengir respektfullt og empatisk fra A til Å, uten å gå i dybden eller trekke ut andre essenser enn Zamperinis bemerkelsesverdige overlevelsesevne. Hennes jobb er ikke å spørre, eller undersøke, kun å fortelle.
Til å være ført i pennen av blant andre Ethan og Joel Coen (basert på Laura Hillenbrands bok), er «Unbroken» forbausende full av de sedvanlige og forslitte frasene som gjerne følger med heltehistorier, særlig amerikanske. «Du må tro på deg selv.» «Takler du det, greier du det.» «Et øyeblikks smerte kan gi livslang ære. «
Håndverksmessig er filmen konvensjonell i form og innhold. Jolie gir Zamperini null motstand og få nyanser, og kommer ikke særlig tett innpå ham. Uten å økonomisere eller gi virkemidlene en subtil form, blir det noe intendert og insisterende «sterkt» ved hendelsene og grusomhetene han utsettes for. I lengden virker det ikke bare utmattende, det blir stående i veien for filmens budskap, noe som forsterkes av Jolies ikonisering av Zamperini.
I en av filmens mest intense scener tvinger Watanabe den avmagrede, utslitte mannen til å løfte en trestokk over hodet og holde den der så lenge kommandanten befaler. Filmet slik at Zamperini tar form av en mellomting mellom kristusfigur og superhelt ser det visuelt flott ut. Men Zamperini bringes farlig nær å bli gjort til overmenneske. Eller umenneskeliggjort.
Historiene om krigens helter må og skal fortelles, slik også historiene om dens ofre må berettes. Spørsmålet er hva de skal fortelle oss, og hvordan, 100 år etter første verdenskrig, 70 år etter annen, mens kriger stadig pågår og nye kriger truer.