Hacking på høyt nivå

**Et atomkraftverk eksploderer i Taiwan** . Prisen på soya går bananas på børsen. Etterforskerne sporer begge deler til et hackerangrep. Men hva slags? Og hvorfor? Det må kineserne samarbeide med amerikanerne om for å finne ut.

Førstnevnte ledes av Chen Dawai (Leehom Wang), sistnevnte av FBI-agent Carol Barrett (Viola Davis).

Det beste kortet de har på hånden, datageniet og svindleren Nick Hathaway (Chris Hemsworth), sitter i fengsel. Han slipper løs med elektronisk fotlenke og en minnelig ordning i ryggen.

**Av sted bærer det.** Til Chicago og Los Angeles og Hongkong og Jakarta. Med hånden på hjertet vet jeg ikke alltid hvor de forskjellige er til enhver tid, eller hva de holder på med. For å henge med i hver sving må man enten ha ekstremt god kunnskap om data og teknologi, eller minimalt, slik at man bare tar Hathaways tankesprang og PC-tasting for god fisk og lar det stå til.

Og ja! Med på ferden er også Chens søster Lien (Wei Tang). Manusforfatter Morgan Davis Foehl skriver henne inn som særdeles dyktig dataingeniør, og lar henne i anstendighetens navn får bruke ferdighetene. Men fra det øyeblikket vi ser henne se på Hathaway, skjønner vi at rollen hennes handler mest om emosjoner.

Fint for Hathaway, men fatalt for en i utgangspunktet interessant og velspilt rollefigur.

**Men det skal «Blackhat» ha** , den _ser_ i alle fall fabelaktig ut. Mann fyller bildene med en tiltalende skitten tekstur, sveiper over imponerende skylines og lar skurker og helter fyre løs på hverandre på det ene skulpturelle stedet etter det andre.

Hadde han gitt plott og rollefigurer like rik tekstur, kunne «Blackhat» blitt fantastisk.

**Alltid solide Viola Davis** gjør så godt hun kan med sitt begrensede materiale. Det samme må sies om Chris Hemsworth. Han både overrasket og overbeviste i Ron Howards «Rush», og gjør ikke noe gærent her heller; han kler formatet. Men han har ikke mye å spille på.

«Blackhat» driver seg selv fremover med samme energi som en fuglehund med los. Men sammenlignet med «Heat» er den en middelhavsfarer. Sammenlignet med smarte «The Insider» er den dum. «Blackhat» virker laget mer på rutine og kunnskap om alle triksene i boken, enn med begeistring og overskudd. Den fisler ut som en hubba bubba-boble som, når den sprekker, ikke etterlater annet enn en tam smak i munnen.