Elegi over en fallen kjempe

Ifølge kristen-jødisk mytologi er Leviatan et digert sjøuhyre. Skapningen nevnes blant annet i Jobs bok — Det gamle testamentets læredikt om lidelsens problem. Den ga også tittel til en bok Thomas Hobbes skrev i 1651, der han rettferdiggjør staten og eneveldets betydning for å unngå kaos og indre stridigheter han mente ville oppstå om den såkalte naturtilstanden fikk råde.

Det er på denne bakgrunnen Andrey Zvyagintsevs film spiller seg ut.

Slik Job rammes av ulykker Satan påfører ham med Guds tillatelse, rammes Kolja (Aleksey Serebryakov) av ulykker påført ham fra oven; eller øvrigheten, representert ved en korrupt og forfyllet ordfører (Roman Madyanov).

Kolja er enkemann med en sønn i puberteten (Sergey Pokhadaev) og ny, ung kone, Lilja (Elena Lyadova).

Som de fleste i den lille byen ved Barentshavet, eier han ikke mye. Men han besitter et hus med sjøtomt og utsikt. Ordføreren har lagt sin elsk på eiendommen, og sørget for å få den ekspropriert under dekke av å skulle bygge et «kommunalt kommunikasjonssenter» der. En beslutning Kolja har anket. Hans gamle venn, advokaten Dimitri (Vladimir Vdovitchenkov), kommer fra Moskva for å bistå ham i prosessen.

Zvyagintsev debuterte i 2003 med det suggererende familiedramaet «Tilbake», fulgte opp med den i mine øyne ikke helt vellykkede «Forvist» (med Maria Bonnevie i den ene hovedrollen), for så å markere seg igjen med «Elena» (2011).

Felles for de to første er en sterk innflytelse fra landsmannen Andrej Tarkovskij. Felles for dem alle er en sterk vilje og evne til å utforske det russisk mannsbildet.

Begge deler er merkbart til stede i denne mesterlig skrevne og regisserte filmen, der Zvyagintsevs kapasitet til å visualisere tema og ideer manifesterer seg på kraftfullt vis.

**Som i «Tilbake« og «Forvist»** spiller naturen en viktig rolle, konkret så vel som symbolsk. Filmet av Mikhail Krichman, blir Murmansk-regionens karrige naturskjønnhet både en kontrast til og en refleksjon av byens skrinne misere. Nedslitte betongblokker, overgrodde byrom, som om naturen var i ferd med å ta det hele tilbake, slik vind, regn og bølger er i ferd med å slite ned de mange samtidsruinene som står som vitner om et samfunn som ikke bare er gått i stå, men som er i full moralsk, menneskelig og politisk oppløsning. Forvitrede bygninger. Råtnende båtvrak. Og et hvitskurt hvalskjelett i sanden, som det kanskje mest potente bildet.

Zvyagintsev er muligens svartsynt, men humor har han. Byråkratiet, makten og dens håndlangere portretteres presist, infamt.

Fotografier av tidligere ledere brukes som målskiver for vodkadrukne, skyteglade menn. Putin mangler, «han henger til modning på veggen».

«Leviatan» begynner og slutter med Philips Glass' musikk fra operaen «Akhnaten», som også undersøker forholdet mellom religion og makt. Insisterende, repeterende, legger musikken sine føringer for filmen, slik Zvyagintsev repeterende temaer gjør det. Bilturer som sjelden fører med seg noe godt. Maskulinitet og maktmisbruk, denne gangen løftet opp på et langt mer ambisiøst og langt mer politisk nivå.

Presteskapet preker eneherskerens evangelium på jorden som i himmelen. Makten er gudegitt. De maktesløse får beskjed om å forsone seg med sin skjebne.

For å si det med tittelen til en annen storhet innen russisk film: Gå og se.