Arbeid pågår

**«Verden venter» åpner** med lyd mot svart lerret. Det tar noen minutter før bildet kommer. Da forsvinner lyden for en stund. Sånn skal det være, så ikke tilkall kinomaskinisten.

Det er ikke tilfeldig at Mariken Halle var det unge talentet Erik Poppe og Harald Rosenløw Eeg valgte å sponse da de deltok på NRKs Kulturquiz. Halle er trolig Norges mest _undersøkende_ regissør. Langt utenfor kommersialismens irrganger leter hun etter måter å bruke filmmediet på. Bak seg har hun kortfilmene «Trygve med hjertet i postkassen» og «No Sex Just Understand», som vant Gullstolen og Timeglasset på Kortfilmfestivalen i Grimstad, og langfilmen «Kanskje i morgen», som blant annet vant Den Gyllene Draken på Göteborg Filmfestival.

Nå ankommer hennes siste endelig Bergen, etter å ha hatt premiere i Oslo tidlig i november.

**Tre svenske servitører** (Nina Haber, Bianca Kronlöf og Elin Söderquist) utgjør filmens nav. De jobber på Kunstnernes Hus for å tjene penger til å starte eget teaterkompani.

Uten tradisjonelt plott er filmen en samling flimrende observasjoner og situasjoner, flytende i billedspråk så vel som i lydlegging, og full av svarte hull og åpninger tilskueren selv kan fylle med mening, eller handling, eller refleksjon.

Noen restaurantgjester dukker opp flere ganger.

Det dukes for «babyshower». Den vordende moren virker ulykkelig og utilpass.

En bablende mann kommer med pakker til den ene servitøren.

Lenge virker det uklart hva Halle vil, hvor prosjektet er på vei. Etter hvert utkrystalliserer det uavklarte seg som nettopp filmens intensjon. De fleste, inkludert servitørene, synes å befinne seg i en mellomposisjon, en overgangsfase, i ferd med å arbeide seg frem til noe, men der også det som venter — «verden», hva den nå måtte bestå av - er uavklart.

Improvisert frem innenfor gitte rammer oppstår det noen ganger en særegen dynamikk, etter hvert utvikler det seg også et slags spill på metanivå.

«Jeg vil gjøre det usynlige synlig,» sier filregissøren på en premiere som feires uten særlig entusiasme. Utsagnet kan leses som Halles kunstneriske egenerklæring — hun spiller selv den gravide kvinnen som til slutt kollapser - og etterfølges av en sekvens der servitørene; etter å ha blitt mer og mer deltakende i restaurantens ulike selskaper, innleder et slags empatisk skyggespill med gjestene.

«Verden venter» er ikke en film du ser om du ønsker en vanlig filmopplevelse. Det er en film du ser hvis du vil følge med på det som rører seg utenfor allfarvei i norsk film.