Nedtelling mot undergang

**Tre år etter at Mark Schultz** tok gull i bryting under OL i Los Angeles i 1984, lever han som en forlatt bakgårdsbikkje, omtrent. Fortsatt aktiv trenes han av broren David, selv olympisk mester. Ut av det blå kontaktes han av John du Pont, en mangemillionær som bor med sin gamle mor (Vanessa Redgrave) på en herregård i Pennsylvania. John gir Mark et tilbud han ikke kan avslå. Det blir starten på en uhellig allianse mellom to ytterst ulike menn, fra to ytterst ulike verdener.

«Foxcather» består med andre ord av velkjente ingredienser. Fåmælt, rotløs arbeiderklassegutt i kontrast til beleven representant for tradisjonsborgerskapet. Morskompleks og manglende farsfigur. Et sterkt og komplisert brødreforhold. Maskulinitetens ulike avskygninger. Bennett Miller turnerer komponentene med en eleganse som ikke åpner for en flik av melodrama. Desto mer virkningsfulle er eksplosjonene når de kommer.

**Dette er ikke en film** som går rett på. Den bygger seg langsomt opp, ytterst dempet, med en intens, dramatisk nerve. Via detaljer, dialoger og enkeltscener som ligner stilstudier, former den seg dvelende, men effektivt rundt karakterene til de tre sentrale mennene. Dette er show, don't tell til det fullkomne.

Uhyggen kommer krypende. Rob Simonsens enstonige musikk kompletterer med en dirrende eim av sorg.

**Bennett Miller vant** regiprisen i Cannes. Individuelt og som ensemble har Channing Tatum, Mark Ruffalo og Steve Carell høstet en drøss priser og nominasjoner. Alt er like fortjent.

Tatum bare vokser og vokser som karakterskuespiller. Med lett underbitt gjør han Mark Schultz til et innesluttet og kontakthungrig barn i en diger kropp, en outsider som alltid kommer til kort. En vulkan av ulmende emosjoner.

**Ruffalo, knapt gjenkjennelig,** gestalter David. Som bryter tettere og kjappere, som person varmere og mer utadvendt. Familiemann i alle ordets valører.

Carell, helt ugjenkjennelig, gjør John til et subtilt tolket enigma av uavklarte følelser og agendaer.

Med Oscar-nominerte filmer som «Capote» og «Moneball» på CV-en, synes Miller å ha spesialisert seg på filmer basert på virkelige hendelser. Noe av det som særmerker dem, er regissørens evne til å la større fenomener knyttet til amerikansk kultur klinge med i bakgrunnen.

Så også her, der den menneskelige undergangen spiller seg ut foran på en bakgrunn av erkeamerikansk kapitalisme, patriotisme og individualisme, mens kampmotstandere og årstall peker diskret mot en maktkonstellasjon - Sovjetunion - på vei mot oppløsning.