Sjelens empiri
**Våre øyne er** like unike som våre fingeravtrykk. I fremtiden vil derfor øyeskanning få en stadig større plass. For hvorfor gå rundt med nøkler, pass, adgangskort og andre identifikasjonspapirer når en hurtig sjekk av regnbuehinnen gjør samme nytten? Om ikke lenge vil det derfor finnes enorme databanker, der befolkningens singulære «øyesignaturer» er samlet.
Dette er det vitenskapelig premisset i «I Origins». I tillegg legger filmen et velkjent idiom til grunn: Øynene er vinduet til sjelen.
Sjelens Amerika: «I Origins» tar mål av seg å arrestere vår tids sneversyn. Men unnslipper aldri sin egen forestilte tyngde.
**Fortsettelsen** på dette tankespranget går omtrent slik: Om et nyfødt barn dukker opp med nøyaktig samme iris som en avdød person, er det da sjelen som er reinkarnert?
Blir dette litt for mumbo-jumbo for deg? Da kan du trøste deg med at det regissør Mike Cahill har tatt det ned siden forrige gang. I sin forrige sci-fi-filosofiske utlegning, «Another World» (2011), postulerte han eksistensen av en parallell verden bare en kort romfergetur unna.
Der «Another World» med litt velvilje kunne fungere som metafor for tilgivelse og nye sjanser, lener «I Origins» seg i stedet på emo-thrillerens konvensjoner. Mot et dødelig-romantisk bakteppe spilles et eksistensielt drama ut, som idémessig kan minne om høstens «Upstream Color» og bildespråket til Terrence Malick.
**Hyperrasjonalisten** Dr. Ian Gray (Michael Pitt), som ikke bekjenner seg til andre guder enn den naturvitenskapelige metode, er monomant opptatt av øyne. På fritiden ber han aller nådigst om å fotografere fremmede menneskers øyne, og i laboratoriet jobber han på spreng med å bevise at øyet utelukkende er resultatet av en tilfeldig, evolusjonær prosess.
En ting er iallfall sikkert: Ord som «Gud», «sjel», «åndelig», «spirituell» og «forsyn» er fullstendig meningsløse.
**Gray sitt ønske** om å «avtryllefisere» virkeligheten, har imidlertid stikk motsatt effekt. Virkeligheten fremstår stadig mer ugjennomtrengelig og gåtefull.
En dag oppdager han og konen, hans tidligere forskningsassistent Karen (Brit Marling), at barnet deres har nøyaktig samme «øyekode» som en hedengangen bonde, og at barnet reagerer med noe som minner om gjensynsglede når det får se bilder av enken.
Kort tid etter finner de en ny match. Et pikebarn i India har etter alle solemerker den samme umiskjennelige regnbuehinnen som Grays noe esoteriske ekskjæreste Sofi (Astrid Berges-Frisbey), en «fri sjel» som døde under tragiske omstendigheter.
**Jakten på sjelen** fortsetter derfor i India. Det er fristende å legge til: Hvor ellers? Som i «Eat Pray Love» og andre filmtitler jeg iherdig forsøker å fortrenge,synes India å være det nye og foretrukne tablået hver gang en halvkvedet film trenger å tjuvlåne litt ekstra klangbunn.