«Pride» kan gjerne ses som en politisert versjon av «Med hjartet på rette staden». Vi befinner oss i en gruvelandsby i Wales, og den er smekk full av kampsanger, streikeledere, fagforeningsfaner og nesten glemte begreper. Som «solidaritet».
Året er 1984. Thatchers planer for å legge ned den britiske kullindustrien har kulminert i storstreik.
I London kjenner en gruppe homoaktivister seg igjen i bildene av politi som banker løs på streikende arbeidere. De har selv kjent politikøllene på kroppen. Ledet av idealisten Mark organiserer de seg i Lesbians and Gay Support the Miners, og begynner å samle inn streikestøtte. Men marginaliserte som de er, tas de ikke akkurat imot med åpne armer av de streikende. Så får de et innsmett der borte i Wales. Kulturkrasjet er et faktum.
Historien er for god til å være diktet, og det er den heller ikke. Møtet mellom walisere og mer eller mindre flamboyante homser kan godt ha artet seg slik i virkeligheten. Eller ikke. Hvor tjukt filmskaperne smører på er underordnet, så lenge det fungerer. Noe det gjør, trass i en gjennomskinnelig og enkel historie, tradisjonelt filmhåndverk og tydelig tegnet rollegalleri.
En grunn til at det fungerer er mengden energi historien proppes med. Heftig 80-tallsdisco møter feministsangen «Bread and Roses» i gåsehudversjon. Gråhårede bestemødre møter lesbiske veganer. Fotfolk fra Wales konverserer lærhomser i London. Ut av dette springer en film full av pulserende overskudd, engasjement, mye moro og litt å bli rørt av.
En annen grunn er skuespillernes evne til levendegjøring. Rundt Ben Schnetzers fint tegnede Mark vrimler en gjeng å bli glad i. I Wales fyller alltid gode Paddy Considine rollen som fagforeningsleder, side om side med streikestøttegruppens kontante frontfigur (Imelda Staunton), mot beinharde homofober, etter hvert alliert med mennesker som tvinges til å kaste om på fordommer. Flottest av dem alle er Bill Nighys stillfarne poet og protokollfører.
Gruvearbeiderstreiken ble Storbritannias lengste. Den varte ett år, og fikk store konsekvenser. National Union of Mineworkers led et nederlag som i praksis tok knekken på britisk fagbevegelse. Få år senere ble sosialismen strøket fra Labours partiprogram.
Den historien er ikke innskrevet her. Filmen viser en annen, viktig konsekvens: Kampen for homofile, lesbiske og transpersoners rettigheter ble en del av Labours agenda.