Hvor skal vi bo? Hva slags foreldre skal vi være? Spørsmålet løper som en rød tråd gjennom Burt og Veronas reise gjennom et både skjønt og uskjønt Amerika – menneskelig så vel som geografisk.
Paret er i 30-årene, gravide og ikke helt på plass i tilværelsen. Når hans foreldre finner det for godt å realisere drømmen om Europa, forsvinner også Burt og Veronas grunn til å bo kummerlig i Colorado.
Dermed begynner et tidvis svært underholdende orienteringsløp for å finne fotfeste for den kommende familien.
«Away We Go» kan gjerne beskrives som et søtt lite hvileskjær fra regissøren av «American Beauty» og fjorårets stilsikre, hardtslående «Revolutionary Road». Samtidig har den likhetstrekk med begge. Mendes fortsetter her sin undersøkelse av det generelt menneskelige så vel som det spesifikt amerikanske. Tematisk er filmen også i slekt med «Revolutionary Road» i sin kretsing rundt livsvalg og livsmåter. Men som par er Burt og Verona nærmest motsatsen av Frank og April. Der de strevde, desillusjonerte og låste i sine tilværelser, er Burt og Verona frisluppet i livet og innelukket i sin egen boble av samhørighet – billedgjort i noen riktig fine scener fra et fly og en flyplass.
Filmen lodder langt fra så dypt som «American Beauty» og «Revolutionary Road». Maya Rudolps Verona er en flott skikkelse å bli glad i, mens John Krasinskis Burt vil være en elskelig dude for noen, og en nokså karikert type for andre. De er et odde par man bare må svelge om man skal ha utbytte av filmen. «Away We Go» byr på mange nydelige scener og et deilig lydspor. Som lettvekter har den sterke feelgoodkvaliteter, og den lettrørte vil finne noe å sippe av. Som komedie fungerer den best for dem som liker at duster blir grundig utlevert. Filmen har flere slike, hvorav Maggie Gyllenhaals esoteriske LN skårer høyest på latter(lighets)barometeret.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.