Ikke alt Ang Lee tar i blir filmatisk gull. Men i all sin uforutsigbare ulikhet er filmene hans alltid severdige.
Basert på Elliot Tibers memoarer, tas vi tilbake til 1969 og Bethel i Catskills -den konservative småbyen som skulle bli åsted for et myteom-spunnet evenement kokt sammen av ulike mengder dumskap, pågangsmot, opprør, frihetslengsel, musikk, penger, entusiasme, sex, dop og søle.
Som designer og kunstnerspire vil unge Elliot helst bli værende i New York. Men han føler et dypt ansvar for det nedslitte overnattingsstedet hans foreldre driver med stadig labrere entusiasme. Så han vender tilbake til bondelandet, der handelskammeret han leder fører en vedvarende og velkjent diskusjon: hva skal de gjøre for å holde liv i området?
For Elliot kommer svaret i form av et konsertprosjekt nabobyen ikke vil ha. Han griper sjansen — og får den.
«Taking Woodstock» kombinerer Woodstocks bakomhistorie med et fornøyelig portrett av Elliot og hans russisk-jødiske immigrantforeldre, der faren holder seg lutende taust i bakgrunnen mens en kolerisk gniten mor driver omgivelsene til vanvidd.
Fortellermessig og visuelt befinner filmen seg et stykke fra Woodstocks store scene - slik tilfellet nok også var for flesteparten av de 500.000 deltakerne. Originalmusikken ligger som lydspor varierende i styrke ut fra lokal geografi. Duse fargetoner, detaljrik scenografi og nyhetssendinger fra Vietnamkrigen og månelandingen forener det nesten dokumentariske med det fiktive. Tematisk slekter «Taking Woodstock» på flere av Lees foregående, med sin skildring av en tidsepoke, et sted, menneskelige relasjoner og individuelle så vel som samfunnsmessige og kulturelle endringer. Så samarbeider da også Lee også denne gangen med produsent og manusforfatter James Schamus, slik han har gjort på nesten alle filmene sine, unntatt «Brokeback Mountain» og «Fornuft og følelser». Resultatet er en film full av vittige replikker og underfundige vrier, men uten den sviende skarpe kloen som kjennetegner Lee på sitt beste, med «The Ice Storm» i front. Slik sett er dette nærmest å betrakte som et hvileskjær. Men det er et underholdende hvileskjær, vel verdt å se.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.