Full pott for den som elsker tidsreiser! Ikke siden «Looper» har fenomenet fått en så elegant og kjærlig behandling som i denne — er det femte? - kinofilmen om X-Men.
Men først: Starten. Den er mørk, den er dyster, den er postapokalypse nå. Mennesker og mutanter er i ferd med å utryddes av robotvåpenet Senteniel, utviklet av Bolivar Trask (Peter Dinklage) på 70-tallet, og nå utenfor all kontroll.
I et vinterlig Kina er en gruppe X-Men trengt opp i et hjørne.
De har bare en vei ut av den forestående katastrofen. Ved hjelp av Kitty Prydes (Ellen Page) superkrefter må bevisstheten til en av dem sendes tilbake til 1973, da Trask prøvde å selge robotene som forsvarsvåpen til USA.
Målet er å forhindre handlingen som startet det hele. Stikkord: Raven/Mystique (Jennifer Lawrence). Forvandlingens dronning, nå i hevngjerrig utgave, og sentral for begge parter i konflikten.
Med sin evne til raskt å hele egne sår er Logan/ Wolverine (Hugh Jackman) den eneste som tåler en tidsreise over så mange tiår.
Av gårde med ham.
Og for en ufattelig stilig oppvåkning han velsignes med!
Lavalampen, tidstypisk, men også et strålende bilde på det psykedeliske i situasjonen. Roberta Flacks monsterhit «The First Time Ever I Saw Your Face» lavt i bakgrunnen. Dust morgenlys over guloransje sengetøy i en skvalpende vannseng.
Mens Storm (Halle Berry) , Professor X (Patrick Stewart), Magneto (Ian McKellen) og de andre slåss med ryggen mot veggen i fremtiden, må Logan finne frem til vordende, sentrale X-Men i 1973-utgave.
Ledsaget av muntre nikk til tidsepoke og filmhistorie får vi innblikk i nye sider ved forhistorien til noen av dem, og nye varianter av konstellasjonene mellom dem.
Professor X mens han fortsatt er Charles Xavier (James McAvoy), presentert i noe som ligner en sår stonerutgave (med ørsmå spor av The Dude i «The Big Lebowski«).
Magneto mens han fremdeles er Erik Lehnsherr (Michael Fassbender).
Historiske tråder trekkes til Vietnamkrigen og drapet på John F. Kennedy. President Nixon dukker opp med velkjente ansiktstrekk og geberder.
Mange tidstypiske morsomheter går nok hus forbi hos ungdom som ikke opplevde tidsepoken. Men det vrimler av generelt uforglemmelige scener og detaljer.Erik som syr sitt eget smadrede bakhode ved hjelp av mental styring av nålen.
En heidundrende kryssklipping av roboter som angriper på to ulike tidsplan.
Og selv om jeg har sett Det hvite hus ødelegges et utall ganger, går denne versjonen ut som den minst bråkete, men mest spektakulære — og med det morsomste hintet til andre filmer som har plassert presidenten i et bombesikkert kjellerrom.
Det samme kan sies om Peter/Quicksilvers actionfylte runddans i sakte film, der scener fra «Inception» synger i bakgrunnen.
Noe av det som gjør «Days of Future Past» så vilt underholdende, er nettopp måten den så stilsikkert leker med og spiller på sitt eget univers og filmene/scenene den klapper på ryggen.
Med snarturer tilbake til tidligere filmer går den i loop mellom tidsplan og steder, fra Kina til New York, fra Washington til Paris og Vietnam. Den gjør det uten at det går i ball. Mye fordi regissør Bryan Singer vet nøyaktig hvor han skal holde tilbake og når han skal gi gass. Særlig første del av 1973-sekvensen er bemerkelsesverdig blottet for action. Til gjengjeld er den dekorert med en særdeles stilfull tidskoloritt, og full av elementer som gir figurene karakter og dybde - særlig Charles Xavier.
Dette er også en av de få gangene jeg har sett 3D-formatet så godt utnyttet. Bildet er klart, også i de heftigste actionscenene. Om saker og ting sendes mot deg, er det med en hensikt.
Som superhelter har mutantene i dette Marvel-universet ofte blitt tolket politisk. Det gjenspeiles i flere av de tidligere filmene, og bygges inn også her, på en smart, men ikke påtrengende måte. Under ligger spørsmålet om historisk determinisme kontra borgernes ansvar og vilje. Er historien dømt til å skje, eller kan den endres hvis vi handler aktivt, her og nå?
Det aspektet er med på å løfte et særdeles velfungerende actioneventyr.