Året er 1962. Seks år er gått siden fyrst Rainier og hollywoodskuespilleren Grace kelly — Alfred Hitchcocks yndling - giftet seg i det som ble kalt «århundrets bryllup». Skatteparadiset Monaco er i konflikt med Frankrike. President de Gaulle truer med å annektere fyrstedømmet dersom det ikke innfører et skattesystem som kommer Frankrike til gode.
Sentralt i dette står også rederen og forretningsmannen Aristoteles Onassis. Han hadde gjort store investeringer i landet, og tilbrakte mye tid der sammen med operasangeren Maria Callas, som han levde med på den tiden.
De blir knapt noe mer enn sine egne karakteristika; Onassis' briller og Callas massive eyeliner. Men ved å legge handlingen til denne perioden, løsrives Kelly i utgangspunktet fra den romantiske eventyrfortellingen ekteskapet med fyrst Rainier ble skrevet inn i. Hun plasseres i et palass preget av maktkamp på mange plan, og må kjempe både for å finne (og vinne) sin plass og utnytte sine strategiske evner.
Filmen antyder at Kelly takket nei til rollen i Hitchcocks «Marnie» for ikke å legge stein til landets byrde i en kritisk stund. Den viser en skuespiller som bestemmer seg for å øve inn fyrstinnerollen med skuespillerfaglig nidkjærhet, gjengitt med en snev av Eliza Doolittle i innlæring av språk og etikette.
For alle med sans for 60-tallets estetikk er filmen, isolert sett, en åpenbaring. Men stilige kostymer og vakre smykker kan ikke dekke over at dette er en tørr og livløs film uten indre nerve og dynamikk.
I stil, tone og effektbruk etterstreber Olivier Dahan 60-tallsfilmen, men forsøket halter og ender i et teatralt og banalisert melodrama, understøttet av dialoger uten dybde og sting.Når det gjelder historisk og politiske forhold tas noen kunstneriske friheter for å skape et drama som enten ikke finnes, eller som vi vet utfallet av.
Filmen skjønnmaler Monaco som en (skatte-)frihetens utpost mot et imperialistisk Frankrike.
Og ved å skildre Kelly som en kvinne som endelig fant og vant sin plass, bytter den en sukret eventyrfortelling ut med en annen.
Innimellom blir filmen nesten komisk i sin inderlige iver etter å nærgranske fyrstinnen, visualisert i måten kamera går så tett på Kidmans ansikt at man ser hvert nesehår og hadde kunnet telle porene, hvis hun hadde hatt noen.
Tim Roths Rainier er en heller tafatt gestalting, helt uten den distingverte pondusen som preget fyrsten.
Kidman flyter på sin porselensaktige portrettlikhet med Kelly, men heller ikke her ser vi skuespillerkunst det gnistrer av. Kelly blir mer som et tomt skall Kidman prøver å fylle, uten at filmskaperne gir henne verktøyet som skal til.
I stedet får hun en tale å holde, som i sitt budskap om den stakkarslige lilleputtstaten Monaco, viktigheten av omsorg for de underprivilegerte og kjærlighet og fred og sånn burde fått diamantene hun er bestrødd med til å rødme.