58 år gammel og fraskilt på 12. året har Gloria muligens passert livets middagshøyde. Men hun har overhodet ikke lagt bestikket fra seg. I stedet synes hun å nyte det som står dekket på dessertbordet. Innbefattet menn som frekventerer samme nattklubb som henne.
Friheten har lommer av ensomhet, men kjærlighet er fortsatt mulighet. Den kommer i form av nyskilte Rodolfo.
Problemet er mens Gloria lever et selvstendig liv, kiler hans familie seg mellom dem via en stadig kimende mobiltelefon.
«Gloria» er ikke en film om forsinkede midtlivskriser. Den er ikke en oversukret, «sprudlende» film om modne forhold. «Gloria» er et lavtemperert og innsiktsfullt portrett av en aldrende middelklassekvinne på det punktet hun befinner seg akkurat nå.
Kvinner rundt 60 er ikke bare underrepresentert på film, de er særdeles underrepresenterte som hovedrolleinnehavere. Og de gis sjeldent så stort og nyansert spillerom som her.
Gloria vogger barnebarn og går på yogakurs. Hun mimrer med eksmannen og røyker hasj. Hun puler, danser og havner på fylla. Hun har bevart romantikeren i seg, men har kanskje ikke verdens beste smak når det gjelder menn. På den andre siden: Hvor kresen kan man være på et såpass begrenset kjønnsmarked?
Filmen viser nakne, voksne kropper og en elsker med magebind under skjorten. Den tar for seg fordøyelsesbesvær og grønn stær. Men den inviterer ikke til et eneste løftet øyenbryn. Den fører seg med samme verdighet som sin hovedperson, og om noe konstateres, eller formuleres, så er det et lakonisk «sånn er det.» Noe som ikke er det samme som et likegyldig skuldertrekk.
Minimalistisk i formen, upretensiøs og ganske udramatisk som fortelling tegner filmen et intimt bilde av relasjoner på flere plan. Familiære konflikter popper ukommentert til overflaten, spilt ut gjennom berøringer, kroppsspråk, øyekast og mimikk.
Sebastián Lelio er i det hele tatt en filmskaper som overlater mye til tilskueren. Som regissør og medmanusforfatter kan han kunsten å vise uten å overfortelle. Det gir en film rik på talende, presise bilder.
Som når Rodolfo leser kjærlighetsdikt for Gloria, og med poetens ord proklamerer ønsket om å være blodet i hennes hjerte, for i neste øyeblikk å holde sin voksne datter uvitende om Glorias eksistens.
Eller når hun sitter oppgitt og alene på kafé med hodet nesten nedi håndvesken, mens ungdommen demonstrerer utenfor og mobiltelefonen ringer iltre signaler fra en elsker hun ikke lenger vil vite av.
Og, ikke minst, i den finurlige selvkonfrontasjonen som avspeiler seg i Glorias møte med en kurrende påfugl.
I en effektiv scene berøres Chiles historie som militærdiktatur. Historien blir liggende som bakteppe for det som også er et miniportrett av dagens Chile, belyst gjennom Glorias to voksne barn og stillheten som senker seg rundt bordet når Rodolfo i et familieselskap nevner sin militære bakgrunn.
Hovedrolleinnehaver Paulina García spiller utsøkt nyansert og med den samme selvfølgelighet som preger filmen.
Mye av effekten ligger i måten hun gestalter Gloria som et minste felles multiplum av damer i denne alderen. Ved første øyekast er det ikke noe iøynefallende ved henne, men hun er heller ingen grå mus. Hun beveger seg med erfaringens selvsikkerhet. Hun stæsjer seg verken unødvendig eller overdrevent. Av og til kommer skjønnheten krystallklart til syne — på samme måte som den kommende alderdommen eksponeres i et kort nærbilde av ansiktet hennes under frisørhetten, filmet nedenfra.
Ærlig, utsøkt vittig, av og til fandenivoldsk, noen ganger melankolsk og ettertenksom er «Gloria» en på alle måter befriende film.