Eimen av stillstans og desillusjon ligger ikke bare som en lokal tåke over Woody Grants grå bustehode, den svever over Midtvestens vidstrakte landskap som en usynlig sky.
Men fortvil ikke. Selv om «Nebraska» er en film man innimellom godt kan grine av, fremkaller den latter, først og fremst. Humoren er absurd, ofte sår på den måten som med en klisjé kalles sorgmunter. Vittighetene ligger mindre i replikkene, mer i situasjonene og de sylskarpe observasjonene.
Visselig er det nå og da ganske tåkete inni Woodys hode, også. Pensjonert, alkoholisert og på randen til å drive familien — særlig konen - fra vettet, insisterer han på å komme seg fra Billings, Montana til Lincoln, Nebraska - om han så skal gå - for å innkassere en million dollar han hevder å ha vunnet. Gevinsten er ikke verdt reklamepapiret Woodys navn er trykket på, og det vet alle, bortsett fra gubben selv.
Sønnen David (Will Forte) - selv i ferd med å gå i stå - forbarmer seg over faren og tilbyr ham skyss. Bilturen går via Woodys hjemby Hawthorne, hvori opptatt et opphold hos hans familie, som han ikke har sett på flere år.
Det blir på flere plan en reise i realiteter.
Det handler om livets tilfeldigheter, og hva som former en familie. Det handler om gradvis innsikt i eget og andres liv.
Og det handler om smålåtne præriesmåbyer der livet ikke akkurat sto på høykant før i tiden, og som flatet ytterligere ut etter finanskrisen.
«Nebraska» retter et klarsynt blikk på amerikanske kjerneverdier som lykke og velstand, sett nedenfra. Slik sett er filmen en elegi over det gamle og det nye USA, renset for sentimentalitet og nostalgi, fylt av en melankoli som forsterkes av den svart-hvite filmingen og Mark Ortons stemningsfulle musikk.
Alexander Payne er kjent for å la vanlige folk spille roller de behersker, for eksempel yrkesroller de faktisk har. Det bidrar til en autentisitet som denne gangen tas mange hakk videre. I «Nebraska» ser etablerte skuespillere ut som grå hverdagsmennesker, uten at det virker påtatt. Innbyggere i Hawthorne spiller innbyggere i Hawthorne.
Rollen som Woody ga veteranen Bruce Dern hans første Oscar-nominasjon siden 1979. Han hadde fortjent å vinne, og ville sikkert gjort det om «Nebraska» hadde vært en anelse mer «Oscar-vennlig» og konvensjonell.
På sett og vis kan filmen ses som motsatsen til «Hva angår Schmidt», den forrige filmen Payne la til sine hjemtrakter. Også det en landeveisfilm, der Jack Nicholsons nyslåtte enkemann kjører bobil til datterens bryllup.
Der den, på godt og vondt, preges av Nicholsons utagerende, ofte utvendige spillestil, preges «Nebraska» av en Bruce Dern som gjør det stikk motsatte. Han nærmest forsvinner inn i fåmælte Woody. Knapt en mimikk er å spore. Men om lite kommer ut av kjeften hans, slipper desto mer ut gjennom øynene.
Dette er i det hele tatt en film av få ord. Her er det først og fremst ansiktene som taler.
Et par steder tyr Payne til en litt billig humor som bryter med filmens ellers betakende tone. Etter en kostelig introduksjon av Davids fettere i Hawthorne, drar han dem vel langt uti buskisen - selv om de fra første stund gjøres troende til litt av hvert.
Woodys kone Kate (June Squibb) er en forfriskende blanding av eddikkrukke og egosentrisitet, puttet oppi en fremtoning som kunne vært hentet direkte fra et hvitmalt bedehus på Lista. Som alt og alle i denne filmen overrasker hun stadig. Så når hun på kirkegårdsbesøk løfter skjørtet og avleverer en saftig melding til fyren i graven, er det ikke direkte overraskende, bare litt i meste laget.
Men dette er for småplukk å regne i en film som egentlig skulle gått rett på DVD i Norge. Seks vel fortjente Oscar-nominasjoner fikk distributøren til å ombestemme seg. Heldigvis.