Regissør Roman Polanskis forrige film var en filmatisering av Yasmina Rezas teaterstykke «Blodig alvor», også den et kammerspill med mange dreininger og nivåer.
Nå har han tatt tak i amerikaneren David Ives' «Venus in Fur», og det er selvsagt ikke tilfeldig.
Ives drama handler om teaterregissør og dramatiker Thomas Novachek, som har skrevet et stykke basert på romanen «Venus in Fur», utgitt i 1870 av østerrikeren Leopold von Sacher-Masoch, hvis navn er opphavet til begrepet masochisme.
I det Thomas er ferd med å gi opp letingen etter en skuespiller som kan fylle hovedrollen som Wanda von Dunayev, entrer en energisk, snakkesalig kvinne teatersalen og gjør krav på å få prøvespille. Hun hevder endatil at hun heter Wanda.
Polanski flytter det sceniske dramaet fra New York til et regntungt Paris fylt av tordenskrall, lyn og Alexandre Desplats stemningsskapende musikk.
Han dekorerer den parisiske teaterscenen med rekvisitter som kan gestalte både herresalong og budoar, mikset med rester fra forrige forestilling, en western-musikal.
Han gir rollen som Thomas til Mathieu Amalric; fransk films uforliknelige skuespiller, og lar sin egen kone, den like uforliknelige Emmanuelle Seigner, spille hovedrollen.
Motvillig, men samtidig fascinert, gir Thomas den vimsete, men bestemte, Wanda en sjanse. Mellom de to oppstår et spill der rollefigurer og synsvinkler dissekeres, og rollene stadig skifter, på flere plan, som et spill inni et spill, alt mens teaterstykkets tematikk kryper stadig nærmer virkeligheten.
Å bivåne Polanskis alvorlige teaterlek er på samme tid en fornøyelig og forstyrrende affære. Han kiler det kinky med en eim av sensualitet, og legger inn isnende glimt av uhygge. Han er uhyre subtil og vilt overtydelig samtidig, og morer seg åpenbart med det. Og han lar oss, helt til det siste, sitte ytterst i uvisse om hvor det hele skal ende.
Teatersalen og scenen gir Amalric og Seigner et begrenset men samtidig vidåpent spillerom, der alt står og faller på deres evne til å blande spill og spill . De løser det hele med stor eleganse. Seigner forvandler seg med et knips fra vulgær vimsebøtte til soignert overklasse. Med bare håndbevegelser og blikk skaper Amalric et fargerikt strikkeskjerf om til en sobelpels. Dette er teatermagi, både på scene og lerret.
Man kan gjerne si at filmen problematiserer bildet som tegnes av kvinnen i kunsten, vevd sammen med kjønnsoverskridelses tematikk — på flere nivåer.