«De umoralske« er ikke en film som harmonerer med kvalitetskriteriene jeg vanligvis legger til grunn når jeg skriver filmanmeldelser.
Når man har såpass liten plass til å beskrive og vurdere en film som det normalt er til rådighet i en filmanmeldelse, har man begrensede muligheter til å si noe innsiktsfullt om formmessige grep som har andre mål enn å fortelle en historie, etablere en estetikk eller formidle et budskap.
Dette innebærer at det som regel ligger en rekke implisitte kvalitetskriterier til grunn for omtalene, som aldri defineres, men som forsterkes ved bruk av karakterer og terningkast.
Ettersom de aller fleste filmene som vises på norske kinoer har kunstneriske og/eller underholdningsmessige ambisjoner som sammenfaller med disse kriteriene, er dette jevnt over et mindre problem enn man i utgangspunktet kunne frykte, men i møte med filmer som vil helt andre ting, blir denne anmeldelsesformen en hemsko.
«De umoralske» er en slik film, og fireren må dermed ikke tillegges annen betydning enn at dette er en høyst interessant filmopplevelse som vi bør se mer av på norske kinoer. Jeg har fortsatt ikke helt bestemt meg for hvorvidt den er en «god» film, men samtidig ligger det en åpenbar verdi i det å forlate en kinosal i full filmatisk forvirring.
«De umoralske« handler om Camilla og William, et par med en brokete fortid som ønsker å ta del i velferdssamfunnets goder, men som ikke ønsker å innordne seg etter dets normer og krav.
De vil ha et normalt norsk liv, med flatskjermer og sydenferier, og for å oppnå dette tyr de til svindel, prostitusjon og andre former for lett kriminalitet. Situasjonen kompliseres ytterligere av at de drasser rundt på Camillas seks måneder gamle datter, som barnevernet gjør sitt ytterste for å ta fra dem.
Etter å ha blitt kastet ut av Camillas leilighet får William den lyse ideen å gjøre seg til venn med den ensomme rikmannssønnen Anders. Med base i funkisvillaen til Anders’ far etablerer de en lukrativ prostitusjonsvirksomhet.
Mens Camilla tar seg av kundene, fester William sitt psykologiske kvelertak på Anders. Paret blir gradvis vant til sin nye livsstil, men de har ingen illusjoner om at det kan vare. Og da Anders’ far kommer hjem fra forretningsreise, er de allerede på vei til nye eventyr og nye svindler.
«De umoralske« er en usedvanlig rastløs og tettpakket film. Både kameraarbeidet og klippingen fremstår som utålmodig, på grensen til det nevrotiske. Og scenene trekkes hit og dit av en ironisk kommenterende musikkbruk, animerte symboler og andre visuelle krumspring.
Estetikken befinner seg et sted mellom dogmefilm, kunstvideo og fransk nybølge, og kvaliteten på fotoarbeidet svinger voldsomt.
Filmen inneholder innslag av stor humor — ikke minst takket være Daniel Gjerde i rollen som Anders. Men hovedsakelig befatter den seg med en frenetisk kritikk av det norske samfunnet og den norske filmproduksjonen, som til tross for all dens intensitet fremstår som vag og lite poengtert.
Samtidig er det vanskelig å ikke se dette «dårlige», smakløse og håndverksmessig lemfeldige som selve hovedpoenget ved Jacobsens prosjekt. «De umoralske» er, blant mye annet, et debattinnlegg om film i form av en film. Og akkurat dét kan man ikke annet enn applaudere.