Veronica Roths romantrilogi om Beatrice/Tris skriver seg inn i samme tradisjon som «The Hunger Games» og «The Host»: Postapokalyptisk science fiction rettet mot unge voksne, med en heltinne som må utstå store prøvelser i sentrum.
«Divergent» er trilogiens første bok, og handler om et etterkrigs-Chicago der befolkningen er delt i fem strengt adskilte fraksjoner: Lærd, Fredsommelig, Sannferdig, Fryktløs og Uselvisk. Og så er det de uberegnelige avvikerne, de som er «divergent», en liten gruppe mennesker som passer i flere kategorier, noe som gjør dem uberegnelige og derfor fryktet av regimet.
Beatrice tilhører de uselviske, men må — som alle ungdommer - gjennom en evneprøve. Den er veiledende for hvilken kategori hun velger å tilhøre som voksne. Velger hun noe annet enn sitt utspring, må hun bryte med familien.
Beatrices valg fører ikke bare til at hun endrer navn til Tris, det innebærer også ekstreme utfordringer og leder henne inn i en situasjon der hun må ta selvstendige valg og stole på egne evner.
Slik sett kan «Divergent» ses som et forsvar for menneskets frie vilje. Men budskapet avleveres med for liten kraft til virkelig å treffe. Noe skyldes at samfunnsforholdene og -strukturene ikke tegnes skarpt nok (i motsetning til i «The Hunger Games«). På samme måte blir de lærdes leder Jeanine (Kate Winslet) for vag og derfor for ufarlig som skikkelse.
Mye skyldes romansen som utvikler seg mellom Tris og treneren Four (Theo James), og som stjeler store deler av oppmerksomheten.
Mangelen på stringens merkes også i de plutselige utbruddene av noe som minner om musikkvideo, eller rettere: parkourfilm teppelagt med musikk. Isolert sett ganske stilig, og muligens ment for å løfte en ganske gråmelert, humørløs og visuelt idéfattig film. Men for helheten virker innslagene umotiverte og bremsende på en film som allerede er minst en halvtime for lang, og som særlig mot slutten sliter med fremdrift og rytme.
Godt og vel to tredjedeler av filmen følger Tris og utviklingen hennes gjennom tøffe opptaksprøver, nye vennskap og gryende forelskelse. Shailene Woodley («The Descendants«) etablerer henne som en troverdig underdog med indre styrke, intelligens og pågangsmot. Men tematisk er historien skåret over en litt for velkjent lest til at jeg lar meg engasjere.
Først i andre halvdel trår den politiske maktkampen litt tydeligere frem. Men halvhjertetheten tyder på at dette er en film der romantikken veier tyngre enn samfunnskritikken. Greit nok, men særlig spennende og utfordrende blir det ikke, verken filmatisk eller tematisk.