«Ida» er, på sett og vis , en landeveisfilm. Som sådan må den være noe av det mest elegante som er laget.
Her finnes ikke ett overflødig bilde, bare et vell av utsøkte komposisjoner, hvorav de mest sentrale lyser av pregnans og mening.
Noen scener, særlig bildene fra klosteret, har en resonans av Vermeers malerier, i svart-hvitt.
Her finnes heller ikke en eneste overflødig replikk. Den sparsomme dialogen er like presis som bildene.
Filmen er en oppvisning i stram regi, og et lærestykke i hvordan en stor og mørk historie kan formidles i lite format, med renhet, klarhet, skjønnhet — attpåtil med humor - uten å tape dybde og fylde.
Kort før hun skal avlegge sitt klosterløfte, får søster Anna beskjed om å besøke sin eneste slektning, tanten Wanda. Wanda kan fortelle at Anna egentlig heter Ida Lebenstein og er - som navnet indikerer - jødisk.
Sammen legger de ut på en biltur til den polske landsbygden for å finne sannheten om hva som skjedde med Idas mor, far og bror for rundt 20 år siden, under annen verdenskrig.
For Ida blir det også en reise i verdslige realiteter som begjær, alkohol og jazz.
For tilskueren blir det en reise fylt av vendinger og visuelle overraskelser. Filmen veksler nennsomt og virkningsfullt mellom nesten statiske tablåer og bevegelse. Ida med sin nonnedrakt plasseres som et frapperende fremmedelement i ulike omgivelser, som en danserestaurant på et hotell.
I tråd med landeveisfilmens tradisjoner er kyske Ida med nonnehetten og den seksuelt frilynte og alkoholiserte tanten et visselig umake par. Ytre sett utgjør de en ømt skildret hore og madonna-konstellasjon.
På et dypere plan kontrasterer de to motstridende livsanskuelser som går ut over det rent religiøse, og som også tjener som bilde på det vanskelige forholdet mellom polske jøder og katolikker under krigen, så vel som etterkrigstidens smertefulle oppgjør.
Stillfarne og dypt troende Ida, preget av sin isolerte oppvekst i kloster, ledes av tilgivelsens nådegave.
Som tidligere statsadvokat, nåværende dommer, er den myndige tanten — sett fra maktapparatets side, i alle fall - en trofast tjener av det sosialistiske samfunnet. Men hun er også konfronterende, ledet av ønsket om dom og straff.
Slik blir møtet mellom dem, og bilturen, en dannelsesreise der de blir hverandres katalysatorer, en gjensidig utløser for søken etter identitet.
Det endelige utfallet blir høyst ulikt for de to kvinnene.
Mye av filmens kraft og skjønnhet ligger i måten Pawel Pawlikowski lar bildene tale for seg, i tiltro til seerens kunnskap og assosiasjonsevne.
I en sekvens kjører Ida og Wanda forbi en skog, Ida ser inn i skogen, kamera overtar for Idas blikk mot de slanke, ranke bjørketrærne. Ingen ting sies. Bildet er ladet av tilskuerens kunnskap om hvilken skjebne jødene led i skoger som denne.
Mens Agata Trzebuchowska gir Ida tilstedeværelse og styrke gjennom øynene, blikket og et tilbakeholdent kroppsspråk, skaper Agata Kulesza en Wanda full av forloren eleganse og forspilt liv. Sett gjennom fotograf Ryszard Lenczewski kamera utgjør de et uforglemmelig tospann i en film som beveger seg langsomt nok til at hvert bilde synker inn, men hvor intet bilde dveles med så lenge at det mister sin kraft.