Jeg fniste tre ganger. Den ene var da akuttlege Mads Gilbert dukket opp på Universitetssykehuset i Tromsø i rollen som seg selv.
Den andre var da en navnløs advokat viste seg å være spilt av Trond Fausa Aurvåg. Scenen er ca. to minutter kort, og i ett av dem ser vi bare Aurvågs øre.
Tredje fnis ble utløst av en snikrøykende lensmann i Kåfjord, men kan like gjerne skyldes underernæring. For det er ikke mye å hente i det som utgjør første kapittel i Nils Gaups krim-trilogi, basert på Jorun Thørrings bøker. Spenningen er fraværende. Humoren like ens. Ingen originale kameravinkler åpenbarer seg. Ingen sprelske klipp. Dette er ultratradisjonell «hvem gjorde det og hvorfor»-krim, og alt — fra den første kvinnelige studenten forsvinner til gjerningspersonen blir tatt - er ren og skjær plankekjøring frem dette målet.
Innbakt ligger en tematisering av voksne som ikke tar vare på sine barn, men det virker konstruert og mister etter hvert sin tyngde.
Merkelig nok får Gaup og fotograf Peter Mokrosinski heller ikke mye ut av den nordnorske naturen. Byen Tromsø virker trangere enn den er. Omgivelsenes storslåtthet utnyttes bare unntaksvis, og naturens særpreg blir aldri en integrert del av filmens univers, kun en kulisse.
Men Stig Henrik Hoff og Lena Kristin Ellingsen kler hverandre som makkere. Hoff spiller sjefetterforsker Aslak Eira, friluftsmann av samisk herkomst og enslig far til en 15-åring. Bak sitt yndige ytre er Ellingsens nytilsatte Kine Berger så myndig at hun minner om Saga Norén, men med atskillig mer sosial intelligens. Det funker fint.
Det de mangler, er en spennende historie, formidlet med mer potens.