Aronofskys flanellograf er ikke laget av grønn filt. Bakgrunnsduken er gråsvart. Her beiter ingen løver og lam side om side. Mennesket er av den utstøtte brodermorderen Kains slekt og Noah er en plaget mann. Han har en oppgave, og den er han ikke satt til fordi han er god, men fordi han er i stand til å fullføre den. Om det så betyr at han, hans familie og derved hele menneskeheten utslettes.
Men før vi kommer dit er Noah en fredsæl vegetarianer. Det er også filmens ryggrad: Mennesket Noa i skjæringspunktet mellom gudfryktighet og fanatisme. En mann som, i noen essensielle scener, står på arkens dekk og nærmest samler essensen av bibelske arketyper i en og samme kropp: Kristus, ropende i fortvilelse mot en Gud som ikke svarer. Abraham, rede til å drepe barn for å etterkomme det han tror er Guds vilje. Befrieren Moses, som skal — eller kan - lede sitt folk mot et lovet land.
«Noah» har premiere i Norge bare noen dager etter at FN la frem sin siste rapport om menneskeskapte klimaendringer. Filmen kunne like gjerne vært et illustrert, pedagogisk vedlegg til den.
Aronofsky pakker ikke budskapet inn i subtile termer. Det gjør ikke Bibelen heller. Som skrevet står: «Gud så på jorden, og se, den var blitt fordervet, for alt det som menneskene hadde gjort på jorden, førte til ødeleggelse.»
Syndfloden var Vår Herres løsning på problemet. Bare Noah, «en rettferdig mann, en helstøpt mann i sin tid», hans husstand og de dyrene han tok med seg, skulle overleve.
Slik, sa Han til Noah, skulle arken bygges: «Den skal være tre hundre alen lang, femti alen bred og tretti alen høy. Et tak skal du legge på arken. Bruk alenmål når du arbeider med det! Sett en dør på den ene siden og bygg arken i tre høyder.«
Resultatet er et slags konteinerskip , og akkurat her følger ateisten Aronofsky Guds ord. Resten av filmen er en salig blanding av bibelhistorie og kontrafaktisk fantasy - om et slikt begrep kan brukes i denne sammenhengen - med falne engler materialisert som transformerliknende steinmonstre, og kostymer som peker mer mot middelalder enn mot mosebøkenes Midtøsten.
Stort sett spilt inn i mektige omgivelser på Island, gis også det førapokalyptiske landskapet et postapokalyptisk preg, helt i tråd med filmens miljømessige grunntema.
Samtidig står «Noah« i dyp gjeld til filmer som «De ti bud» (1956) og «Bibelen» (1966). Stikkord er episk og storslått. Aronofsky kliner til og smører på, godt hjulpet av tilgjengelig teknikk og spesialeffekter. Mirakler skjer, kilder springer, massive slagscener utspiller seg.
Her spares heller ikke på noe når det kommer til melodrama, patos og sentimentalitet. Ofte godt over grensen til det latterlige, eller kitschy, eller klumsete, men likevel medrivende så det holder; innimellom også til å miste pusten av. Som når han fra ulike perspektiver filmer fugler og dyr som strømmer inn i arken.
Mellom grandiose tablåer maler han frem grufulle scenarioer med assosiasjoner til så vel overfylte flyktningleire som massegraver; i et bilde samlet i et konkret, menneskelig berg av frykt og lidelse.
Midt i denne filmatiske stormen står Russell Crowe som et episenter i en rolle han er som skapt for. En martret mann drevet av det han må, ikke det han vil.
Bak seg har han bestefar Metusalem (Anthony Hopkins, mild som en walisisk sommerbris).
Mot seg har han Tubalcain (Ray Winstone) i en klassisk konflikt mellom det gode og det onde.
Rundt seg har han sønnene Sem, Kam og Jafet (Douglas Booth, Logan Lerman og Leo McHugh Carroll) med sine menneskelige lyster og behov, og - ikke minst - kvinnene.
Adoptivdatteren Ila (Emma Watson), som også blir Sems hustru.
Konen Naameh (Jennifer Connelly, som leverer sin beste rolletolkning på lenge). Opp mot en stadig steilere Noah representerer de kjærlighet og omsorg, og det skal jeg, i denne sammenhengen, ikke holde mot dem. De utstråler ydmyk styrke og selvstendighet, og får avgjørende betydning for Noahs valg. For selv om Aronofsky bruker ham som talerør for sin veritable dommedagstale, bryter nådens lys igjennom, hos Noah - og i filmen.