Lederen for Italias største opposisjonsparti forsvinner på et tidspunkt da partiet trenger ham som mest. I ren desperasjon bestemmer hans nærmeste rådgiver seg dermed for å hente inn hans tvillingbror for å spille rollen som partileder. Broren er nylig blitt skrevet ut fra en institusjon for psykisk syke, og skrider til verket med humør og utradisjonelle synspunkter. Og snart er partiet igjen på offensiven.
Forestillingen om at det eneste som skal til for å rydde opp i politikkens ormebol av kompromisser, udugelighet og korrupsjon er en person som snakker rett fra leveren, er både populær og forførende. Det forlokkende ved denne tanken er at den oppløser det demokratiske ansvaret: Politikken — det siviliserte samfunnets mest utiltalende kompromiss - blir en sak for en egoistisk, umoden mennesketype som innimellom må veiledes av folkedypets sunne fornuft.
«Leve friheten!» er dog ikke like enerverende som grunnpremisset tilsier, og mye av æren for dette må tilskrives Toni Servillo i hovedrollen som de to brødrene. Servillo er en av Europas desidert dyktigste skuespillere, og besitter en evne til å balansere komikk og dramatikk som regissør Andò med fordel kunne gjort større bruk av.
Dette uforløste preget går igjen i flere aspekter ved filmen: Den er generelt estetisk tiltalende, men skjemmes av en musikkbruk som er insisterende på grensen til det nedlatende. Likeledes fremstår flere av manusgrepene som forserte.
«Leve friheten!» er en film som reddes av en overraskende og kjærkomment sofistikert slutt. Det er bare beklagelig at den bruker halvannen time på å nå dette refleksjonsnivået.