25 år gammel har Xavier Dolan allerede fire filmer bak seg. Hans forrige, «Laurence Anyways», ble vist i Cannes. I Norge nådde den bare enkelte festivaler og cinemateker, men flere av dem som fikk den med seg, regner den blant fjorårets beste.
Med «Tom at the Farm» skaper han — med seg selv i hovedrollen - et komplekst og isende stykke filmkunst, inspirert av Hitchcock og belønnet med kritikerprisen i Venezia. Knapt noen thriller har åpnet så vakkert, med Tom, martret av sorg, kjørende gjennom Quebecs åpne, landlige høstlandskap, på vei til kjærestens begravelse.
Vel fremme oppdager han at Agathe, kjærestens mor, (Lise Roy) ikke vet at sønnen var homofil.
Men broren Frances (Pierre-Yves Cardinal) vet. Tom dels overtales, dels tvinges til å bli på gården. Mellom ham og Frances oppstår et farlig forhold, et psykologisk spill preget av vold, løgn og noe som etter hvert kan minne om en blanding av Stockholm-syndrom og masochisme.
Vi aner fort at Frances er livsfarlig, men vi vet ikke et øyeblikk hvor vi har ham, hvem han egentlig er . Vi ser en frustrert og ensom bonde, en hårdnakket homofob, men aner antydningen av en like hårdnakket fornektelse av egen seksualitet.
På samme måte vet vi heller ikke nøyaktig hvor vi har Tom, eller Agathe. På ett tidspunkt virker de like ustabile, for ikke å si gale, alle tre. Dette er filmens sterkeste kort, sammen med Dolan og fotograf André Turpins fantastiske bilder. Samtidig kan tonen bli i overkant overspent innimellom, understreket av Gabriel Yareds nesten maniske musikk.
Med store deler av handlingen lagt til det isolerte gårdsbruket, anes konturene av Michel Marc Bouchards opprinnelige teaterstykke. Men Dolan løsriver dramaet elegant fra de sceniske rammene. Bildene fra de nedslitte driftsbygningene, maisåkeren, kyrne og det merkelig kalde interiøret i våningshuset er ladet med et urovekkende forfall som forplanter seg i filmens uttrykk og intense atmosfære, forsterket av Frances forstyrrende tilstedeværelse og manipulasjonsevner. Samtidig er den tomme ødsligheten, gårdsarbeidet, bildet av en død kalv og en stadig mer fysisk skadet Tom potente bilder på hans sjelelige tilstand.
Dolan er mer talentfull som filmskaper enn som skuespiller. Men han har en markant tilstedeværelse, og et vakkert, følsomt ansikt under den blonde luggen. Noe han utnytter, eller nyter, i langdrag, og som gir den stadige, nærgående filmingen av eget ansikt et selvforelsket, etter hvert irriterende preg.