«Heli» er en film om et Mexico hvor myndighetenes kamp mot narkotika har nådd et punkt hvor den utgjør en langt større fare for befolkningen enn de forbudte stoffene. Kampen mot narkotika er en krig som utkjempes av korrupte soldater på begge kanter, og hvis frontlinjer bukter seg gjennom hjelpeløse sivilsamfunn.
Heli er en ung fabrikkarbeider som bor sammen med sin far, lillesøster, kone og spedbarn i et lite hus på landsbygden. Den utvidede familien lever et beskjedent, men etter omstendighetene godt liv, helt til de uforvarende blir trukket inn i krigen mellom narkokartellene og myndighetene. Problemene starter når lillesøster Estelas kjæreste Beto stjeler et parti kokain fra sine overordnede i militæret, slik at de to skal kunne reise avsted og gifte seg. Det er ikke overraskende at denne planen ikke lykkes, men det som er overraskende er hvor raskt og brutalt familiens liv blir snudd på hodet.
Filmens karismatiske midtpunkt er unge Andrea Vergara i rollen som Estela, men i dette universet er det ikke plass til hennes uskyldsrene sjarm. «Heli» er en film om hvordan en nasjon har akseptert trusselen om brå, uforutsigbar vold som et iboende aspekt ved tilværelsen, og regissør Amat Escalantes store utfordring består dermed i å skildre meningsløs og grovt traumatiserende vold uten at publikum oppfatter den som spekulativ.
Da jeg så «Heli» i Cannes i fjor opplevde jeg nettopp de distansert registrerende voldsskildringene som stiliserte. Ved andre gjennomsyn synes det klart at det inntrykket skyldes min manglende evne til å ta virkeligheten filmen skildrer innover meg.