Rett over veien for min gamle videregående skole i Fredrikstad ligger Karmel bedehus, hvor antiabortbussen til Børre Knudsen og Ludvig Nessa lenge sto parkert. Og selv om jeg var dypt uenig i duoens synspunkter, næret jeg likevel, slik man gjerne gjør i tenårene, en viss respekt for disse to mennene, som var villige til å stå last og brast med sin overbevisning, selv når stormet rundt dem. Eller kanskje rettere sagt: Særlig når det stormet rundt dem.
Børre Knudsen er kanskje den nålevende nordmann som i størst grad har latt sin kristne overbevisning kollidere med tidsånd og konsensusoppfatninger, og i en tid hvor abortspørsmålet igjen har blusset opp, er en dokumentar om denne Brand-lignende skikkelsen absolutt velkommen.
Det er unektelig noe romantisk ved slike personer, som med gudegitt tålmodighet og energi taler samtiden midt imot, selv om min personlige erfaring er at fascinasjonen og sympatien gradvis avtar etter hvert som tenårene svinner hen.
«En prest og en plage» er et portrett av en mann som har vært villig til å ofre svært mye for å kjempe den kamp han ser seg pålagt å kjempe. Det vil si, et av filmens store spørsmål er hvorvidt Børre Knudsen i det hele tatt har vært klar over i hvilken grad hans korstog mot abort har påvirket menneskene rundt ham. Den store ironien er at denne mannen, som gjentatte ganger rører seg selv til tårer med sine prekener om menneskeverd, synes helt ute av stand til å se menneskene rundt seg.
Av fremtreden er Knudsen alt man kan forvente av en mann som går med gud. På tross av at den aldrende, Parkinson-rammede kroppen ikke lenger lystrer ham som før, ser det skjeggomkransede ansiktet uforskammet ungt ut. Og de vidåpne, liksom solblekede øynene synes hele tiden å være festet på noe bortenfor her og nå. Knudsen synes å leve i en verden av evige prinsipper og idealer, og blir oppriktig overrasket når verden rundt ham ikke innordner seg i henhold til disse. I en sekvens hvor konen Ragnhild hjelper ham opp en skråning mens de to går tur i skogen, uttaler han frustrert og megetsigende: «Intuisjonen min sier meg at det ikke går!».
Filmen har form av en klassisk tv-dokumentar. Fridtjof Kjæreng bruker kamera som et rent opptaksverktøy, og hans estetiske ambisjoner begrenser seg tilsynelatende til å fange Knudsens uttalelser, mimikk og vidåpne, stirrende blikk. Dette er forståelig, omstendighetene tatt i betraktning, og selv om man naturligvis ønsker seg mer av dokumentarer som skal vises på kino, er det heller ikke noe man kan holde mot filmskaperne.
Kjæreng fortjener honnør for at han makter å få sitt subjekt til både å åpne og avsløre seg, uten at hans metoder fremstår som spekulative eller uredelige. Men den stumt observerende stilen — filmen inneholder ingen tekstplakater, og Knudsens liv skildres kun glimtvis via arkivopptak - er også filmens mest påtakelige svakhet. Dette er åpenbart et valg som er ment å rette fokus mot mennesket Børre Knudsen, men når man har å gjøre med en person som i så stor grad defineres av sin misjon og sine gjerninger, oppleves utelatelsen av disse som en hvit flekk midt i et ellers innsiktsfullt portrett.